California Dreamin’

Det er faktisk helt sant.

I California drømmer vi.

Kornet vårt sover.

Det er fint.

Image

SÅ glad blir mor for det.

Måtte det vare.

Den aller første luren på hele turen valgte hun å ta på en benk på Gardermoen. Den varte akkurat så lenge at Sliten og Blid fikk spist en rekebaguette og supet en kopp koffeinholdig drikke.

Så var den over.

*bilde 23

På flyet til New York var det i alle fall ingen vits i å ligge til lading. I løpet av flyturen – som varte i nydelige tolv timer, grunnet stengt Newark, grunnet mulig tornado – sov hun i hele halvannen time.

Jeg gjentar: Halvannen time på tolv timer. Det er jo flott.

*bilde 3

Men hun var en drøm. Da vi endelig landet på riktig flyplass, altså Newark, ble folk overrasket over å se at det var en baby ombord. De hadde jo ikke hørt en lyd!

Flinke Sunny!

Og så, etter noen forsinkelser, landet vi til slutt i Los Angeles. Takket være et system som heter GPS klarte vi å finne frem til hotellet, og kl. 01.03 kalifornisk tid kunne vi sette rumpene våre nedpå hotellsengene.

Da hadde vi vært på reise i over 26 timer. Så da kunne det jo smakt med litt søvn.

Neida, da var det tid for grøt.

Klart frøken Liten måtte få morgengrøten sin!

Her illustrert ved et av de mange grøtmåltidene i bilen:

*bilde 9

Og sånn gikk dagene. Grøt i bilen, grøt på hotellrommet, grøt i lobbyen, grøt på kafé, grøt på restaurant.

*IMG_4568

Og så litt grøt på Rodeo Drive i Beverly Hills:

*bilde 6

Ikke alle forunt å få et slikt smakelig måltid i disse kretser. Også med litt sviskemos oppi a’ gitt. Nomnom.

Tro det eller ei, men vi rekker å gjøre noe annet enn å spise grøt også.

For eksempel å kjøre bil. Hittil har vi dratt med oss bensinslukeren rundt i L.A. Da vi var lei av å kjøre i kø i storbyen, dro vi østover. Til hillbillyland, som Sliten kaller det.

*2013-10-13 13.40.15

Eller til Death Valley, som det egentlig heter. Her er det akkurat som man ser i de westernfilmene vi ikke har sett: Cowboyhatter, pickup-biler, dinere og endeløse motorveier.

Og noen stengte veier. Litt på grunn av flommen som har vært, litt på grunn av de strandede budsjettforhandlingene i dette landet. Tro ikke at naturen holder åpent når politikerne ikke er enige.

*2013-10-15 21.43.37

Akkurat som om vi hadde stengt Hardangervidda dersom Erna ikke hadde blitt enig med Siv. Men sånn er det altså her i de forente stater.

Når nasjonalparkene er stengt, ja da kjører vi utenom, da.

Sånn ser det ut der:

*bilde 12

Dødt, sant?

Og varmt. Det er sånn vi liker det.

Men nå begynner klokka å nærme seg supertidlig morgen i Norge, så da er det på tide å finne puta her.

Howdy’ fra oss!

*2013-10-15 22.13.10


Blid + Sliten = frøken Liten

Jeppsann. Da har 361 dager passert siden forrige bloggpost. Imponerende i seg selv, på en måte. Noe av årsaken til denne usedvanlig lange pausen, eller antakelig eneste årsaken, er denne lille saken her:

Sunniva

Den lille saken heter Sunniva.

Hun har gjort oss både slitne og blide. Faktisk enda litt mer sliten enn Sliten blir av et Pakistan-fjell. Men også enda mer blid enn Blid blir av et Pakistan-fjell. Utrolig nok.

Selv om livetliksom.com har stoppet opp litt, så betyr det ikke at Livet har stoppet helt opp. Litt, kanskje. Men ikke helt. Bare se her:

Image

Jada. Her er frøken Liten på vei hjem fra sin aller første telttur.

Jepp. Sin aller første telttur.

Nei, det har ikke rablet for oss.

Seks måneder, ti dager, 23 timer og 46 minutter gammel ble frøkna dratt med på sin første uteovernatting. Man må jo krøkes!

Man må også mates.

Image

Det ble to netter inni den gule duken. Det holdt.

Man blir jo trøtt av å sove ved siden av en som ikke sover.

Image

Også ble det en liiiten tusletur opp til 1871 m.o.h. Noen sov seg til topps:

Image

Målet var selvsagt en 2000-meterstopp. Vi hadde saumfart boka «Norges fjelltopper over 2000 meter» og funnet ut at Veslesmeden (2015 m.o.h.) skal være den enkleste toppen å bestige i Rondane.

Men selv vi har grenser. 6,5 timer på tur får nesten holde for en liten skrott, selv om man ikke akkurat går selv. Dessuten blåste det for mye. Ellerno.

Noen fikk den kalde vinden litt sånn rett i eh, planeten:

Image

Og vi tror samtlige var enige om at det var en fin lur. Og tur.

Image


Falsketind

Hallo der!

Har vi gått i dvale? Ja, på en måte. I en slags ekspedisjonsdvale, i alle fall. Vi har knappast sett urørt natur siden den aprildagen vi parkerte skiene i bilen på Krossbu. Vi har tilbragt mye, mye mer tid i by enn i natur denne sommeren. Til vår store fortvilelse. Og glede. Vi får aldri bestemt oss.

Hva vi har brukt tid på? Vært utro mot livetliksom, skrevet en bok, bygd opp et firma. Sånne småtterier. Og da har naturen måttet lide.

Men forrige helg, da var det på tide å ta Spork-skjeen i egen hånd. Det var tid for fjell.

Så da gikk vi like greit for Falketind, vi. En topp som ligger sørvest i Jotunheimen, er over 2000 meter og over middels vanskelig å bestige.

Det gikk mildt sagt åt skogen.

Årsaken? Altfor sterk vind (blåste Sliten over ende et par ganger), altfor glatte sva, altfor vannrett regn, altfor mye av ting som ikke er gøy.

 

Ser dere toppen?

Det gjorde ikke vi. Vi så ikke toppen lørdag og vi så ikke toppen søndag. Finnes egentlig Falketind? Vi vet ikke.


Slik hadde vi det altså i påsken!

Dere sier: «Eh, den påsketuren deres gikk vel ikke så bra?»

Vi sier: «Hæ? Hva mener du?»

Dere: «Dere kom ikke så langt…?»

Vi: «Hehe, nope! Det er helt riktig. Vi kom ikke halvveis engang. Men det er bare hvis man teller kilometer. Vi hadde det faktisk SKIKKELIG fint. Ganske så slitsomt. Men VELDIG fint!»

Se bare her:

Det er ikke så rart at dere sier det dere sier. Vi gikk jo relativt hardt ut i forkant. Haha!

Men vi er da alle enige om at det ikke er antall kilometer som gjelder?

Det er antall smil som gjelder.

Hvor ofte vi smilte?

Vet ikke helt. Ikke så ofte denne dagen, i alle fall:

I slike bakker var det heller ikke så mange smil:

Og slike bakker var det innihampen mange av.

Men så ble det flatt:

Og så ble det natt.

Og så ble det bart.

Og da ble Sliten blid.

Faktisk.


Sooolbrente!

20120429-194322.jpg

Men fornøyde! Etter to lange dager på ski, har vi nå fråtset burger og Cola på Lom. Neste stopp: Oslo!


SNØ!

20120428-101240.jpg

Ser dere blå himmel?
Det ser ikke vi.
Oi, nå kom faktisk solen her. As we speak.
Sikkert borte igjen før denne bloggen er postet!
Men det er mye snø, i alle fall! Hurra!


Sol eller vind, ikke samme sinn

Glem det jeg skrev om «det fantastiske bildet av sol og snø og høye fjell og pudder som vi blogger lørdag morgen».

Det blir nok heller et ikke-fullt-så-fantastisk bilde av frisk bris, skyer, snø – og kanskje skareføre?

Været har nemlig ombestemt seg. Sola planla å bruke langhelgen sammen med oss på Sognefjellet. Men så OMBESTEMTE den seg – ville heller ha byhelg, sa den.

Så da blir det sånn i Oslo i morgen:

Og sånn ved Krossbu i morgen:

Herrleg!

Det er vel prisen for å hovere. Skal aldri gjenta seg.

Velger da heller å stole på værvarselet fra Storm. De melder lite vind – men likevel «uvanlig mye vind i forhold til hva som er vanlig for årstiden på dette stedet».

Plusspoeng for å bruke «i forhold til» riktig (fordi det kan erstattes med «sammenliknet med»). Minuspoeng for å melde både «uvanlig mye vind» samtidig som de melder maks 4 m/s. Det tror jeg ikke er uvanlig mye vind på 1100 m.o.h. Selv ikke 28. april.

Men vi drar jo likevel, vi! I ullundertøyet allerede, skal bare pakken sekkene, maile litt og klemme på kattene, så setter vi oss i bilen.

Nå kom Blid akkurat inn døren. Med følgende utsagn: «Åh, så godt det skal bli med helg! Bare å gå på butikken og kjøpe biff og øl. Bruke resten av dagen på å lage middag. Spise den. Og sitte i sofaen.»

Haha!


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.