California Dreamin’

Det er faktisk helt sant.

I California drømmer vi.

Kornet vårt sover.

Det er fint.

Image

SÅ glad blir mor for det.

Måtte det vare.

Den aller første luren på hele turen valgte hun å ta på en benk på Gardermoen. Den varte akkurat så lenge at Sliten og Blid fikk spist en rekebaguette og supet en kopp koffeinholdig drikke.

Så var den over.

*bilde 23

På flyet til New York var det i alle fall ingen vits i å ligge til lading. I løpet av flyturen – som varte i nydelige tolv timer, grunnet stengt Newark, grunnet mulig tornado – sov hun i hele halvannen time.

Jeg gjentar: Halvannen time på tolv timer. Det er jo flott.

*bilde 3

Men hun var en drøm. Da vi endelig landet på riktig flyplass, altså Newark, ble folk overrasket over å se at det var en baby ombord. De hadde jo ikke hørt en lyd!

Flinke Sunny!

Og så, etter noen forsinkelser, landet vi til slutt i Los Angeles. Takket være et system som heter GPS klarte vi å finne frem til hotellet, og kl. 01.03 kalifornisk tid kunne vi sette rumpene våre nedpå hotellsengene.

Da hadde vi vært på reise i over 26 timer. Så da kunne det jo smakt med litt søvn.

Neida, da var det tid for grøt.

Klart frøken Liten måtte få morgengrøten sin!

Her illustrert ved et av de mange grøtmåltidene i bilen:

*bilde 9

Og sånn gikk dagene. Grøt i bilen, grøt på hotellrommet, grøt i lobbyen, grøt på kafé, grøt på restaurant.

*IMG_4568

Og så litt grøt på Rodeo Drive i Beverly Hills:

*bilde 6

Ikke alle forunt å få et slikt smakelig måltid i disse kretser. Også med litt sviskemos oppi a’ gitt. Nomnom.

Tro det eller ei, men vi rekker å gjøre noe annet enn å spise grøt også.

For eksempel å kjøre bil. Hittil har vi dratt med oss bensinslukeren rundt i L.A. Da vi var lei av å kjøre i kø i storbyen, dro vi østover. Til hillbillyland, som Sliten kaller det.

*2013-10-13 13.40.15

Eller til Death Valley, som det egentlig heter. Her er det akkurat som man ser i de westernfilmene vi ikke har sett: Cowboyhatter, pickup-biler, dinere og endeløse motorveier.

Og noen stengte veier. Litt på grunn av flommen som har vært, litt på grunn av de strandede budsjettforhandlingene i dette landet. Tro ikke at naturen holder åpent når politikerne ikke er enige.

*2013-10-15 21.43.37

Akkurat som om vi hadde stengt Hardangervidda dersom Erna ikke hadde blitt enig med Siv. Men sånn er det altså her i de forente stater.

Når nasjonalparkene er stengt, ja da kjører vi utenom, da.

Sånn ser det ut der:

*bilde 12

Dødt, sant?

Og varmt. Det er sånn vi liker det.

Men nå begynner klokka å nærme seg supertidlig morgen i Norge, så da er det på tide å finne puta her.

Howdy’ fra oss!

*2013-10-15 22.13.10


Blid + Sliten = frøken Liten

Jeppsann. Da har 361 dager passert siden forrige bloggpost. Imponerende i seg selv, på en måte. Noe av årsaken til denne usedvanlig lange pausen, eller antakelig eneste årsaken, er denne lille saken her:

Sunniva

Den lille saken heter Sunniva.

Hun har gjort oss både slitne og blide. Faktisk enda litt mer sliten enn Sliten blir av et Pakistan-fjell. Men også enda mer blid enn Blid blir av et Pakistan-fjell. Utrolig nok.

Selv om livetliksom.com har stoppet opp litt, så betyr det ikke at Livet har stoppet helt opp. Litt, kanskje. Men ikke helt. Bare se her:

Image

Jada. Her er frøken Liten på vei hjem fra sin aller første telttur.

Jepp. Sin aller første telttur.

Nei, det har ikke rablet for oss.

Seks måneder, ti dager, 23 timer og 46 minutter gammel ble frøkna dratt med på sin første uteovernatting. Man må jo krøkes!

Man må også mates.

Image

Det ble to netter inni den gule duken. Det holdt.

Man blir jo trøtt av å sove ved siden av en som ikke sover.

Image

Også ble det en liiiten tusletur opp til 1871 m.o.h. Noen sov seg til topps:

Image

Målet var selvsagt en 2000-meterstopp. Vi hadde saumfart boka «Norges fjelltopper over 2000 meter» og funnet ut at Veslesmeden (2015 m.o.h.) skal være den enkleste toppen å bestige i Rondane.

Men selv vi har grenser. 6,5 timer på tur får nesten holde for en liten skrott, selv om man ikke akkurat går selv. Dessuten blåste det for mye. Ellerno.

Noen fikk den kalde vinden litt sånn rett i eh, planeten:

Image

Og vi tror samtlige var enige om at det var en fin lur. Og tur.

Image


Falsketind

Hallo der!

Har vi gått i dvale? Ja, på en måte. I en slags ekspedisjonsdvale, i alle fall. Vi har knappast sett urørt natur siden den aprildagen vi parkerte skiene i bilen på Krossbu. Vi har tilbragt mye, mye mer tid i by enn i natur denne sommeren. Til vår store fortvilelse. Og glede. Vi får aldri bestemt oss.

Hva vi har brukt tid på? Vært utro mot livetliksom, skrevet en bok, bygd opp et firma. Sånne småtterier. Og da har naturen måttet lide.

Men forrige helg, da var det på tide å ta Spork-skjeen i egen hånd. Det var tid for fjell.

Så da gikk vi like greit for Falketind, vi. En topp som ligger sørvest i Jotunheimen, er over 2000 meter og over middels vanskelig å bestige.

Det gikk mildt sagt åt skogen.

Årsaken? Altfor sterk vind (blåste Sliten over ende et par ganger), altfor glatte sva, altfor vannrett regn, altfor mye av ting som ikke er gøy.

 

Ser dere toppen?

Det gjorde ikke vi. Vi så ikke toppen lørdag og vi så ikke toppen søndag. Finnes egentlig Falketind? Vi vet ikke.


Slik hadde vi det altså i påsken!

Dere sier: «Eh, den påsketuren deres gikk vel ikke så bra?»

Vi sier: «Hæ? Hva mener du?»

Dere: «Dere kom ikke så langt…?»

Vi: «Hehe, nope! Det er helt riktig. Vi kom ikke halvveis engang. Men det er bare hvis man teller kilometer. Vi hadde det faktisk SKIKKELIG fint. Ganske så slitsomt. Men VELDIG fint!»

Se bare her:

Det er ikke så rart at dere sier det dere sier. Vi gikk jo relativt hardt ut i forkant. Haha!

Men vi er da alle enige om at det ikke er antall kilometer som gjelder?

Det er antall smil som gjelder.

Hvor ofte vi smilte?

Vet ikke helt. Ikke så ofte denne dagen, i alle fall:

I slike bakker var det heller ikke så mange smil:

Og slike bakker var det innihampen mange av.

Men så ble det flatt:

Og så ble det natt.

Og så ble det bart.

Og da ble Sliten blid.

Faktisk.


Sooolbrente!

20120429-194322.jpg

Men fornøyde! Etter to lange dager på ski, har vi nå fråtset burger og Cola på Lom. Neste stopp: Oslo!


SNØ!

20120428-101240.jpg

Ser dere blå himmel?
Det ser ikke vi.
Oi, nå kom faktisk solen her. As we speak.
Sikkert borte igjen før denne bloggen er postet!
Men det er mye snø, i alle fall! Hurra!


Sol eller vind, ikke samme sinn

Glem det jeg skrev om «det fantastiske bildet av sol og snø og høye fjell og pudder som vi blogger lørdag morgen».

Det blir nok heller et ikke-fullt-så-fantastisk bilde av frisk bris, skyer, snø – og kanskje skareføre?

Været har nemlig ombestemt seg. Sola planla å bruke langhelgen sammen med oss på Sognefjellet. Men så OMBESTEMTE den seg – ville heller ha byhelg, sa den.

Så da blir det sånn i Oslo i morgen:

Og sånn ved Krossbu i morgen:

Herrleg!

Det er vel prisen for å hovere. Skal aldri gjenta seg.

Velger da heller å stole på værvarselet fra Storm. De melder lite vind – men likevel «uvanlig mye vind i forhold til hva som er vanlig for årstiden på dette stedet».

Plusspoeng for å bruke «i forhold til» riktig (fordi det kan erstattes med «sammenliknet med»). Minuspoeng for å melde både «uvanlig mye vind» samtidig som de melder maks 4 m/s. Det tror jeg ikke er uvanlig mye vind på 1100 m.o.h. Selv ikke 28. april.

Men vi drar jo likevel, vi! I ullundertøyet allerede, skal bare pakken sekkene, maile litt og klemme på kattene, så setter vi oss i bilen.

Nå kom Blid akkurat inn døren. Med følgende utsagn: «Åh, så godt det skal bli med helg! Bare å gå på butikken og kjøpe biff og øl. Bruke resten av dagen på å lage middag. Spise den. Og sitte i sofaen.»

Haha!


Grønt lys!

Halleluja! Siste nytt fra fjellet er at veien over Sognefjellet åpnes kl. 12 i morgen!

I grevens tid, altså. Kl. 12 i morgen er nemlig offisiell avgangstid for Sliten&Blid fra Oslo.

Og vi har vinterdekk på, ja! Har selvfølgelig ikke rukket å skifte. Noen ganger er det bra at Blid er treigere enn treigest med sånne semiviktige gjøremål.

En stor takk til alle brøytemannskaper som har skyflet snø, snø og atter snø den siste tiden. Det er så vanskelig å forestille seg at det er så mye snø bare noen timer unna Oslo. Men det er det, altså. Bare se her:

Skjermdump fra Sognefjellshyttas side på Facebook.

I går formiddag visste man altså ikke helt. Men nå melder til og med Statens vegvesen om at veien åpnes i morgen:

Og jommen har ikke også Sogn Avis en aldri så liten artikkel om åpningen (hele artikkelen her):

Folk får nokre bonusdager, altså! Og «folk», det er sånne som oss det.

Får bare håpe det ikke blir uvêr.


Vi hadde jo lagt bort skiene

«Jaja, det var den skisesongen», sa Sliten og Blid da de endelig var hjemme fra den herrlege påsketuren.

Det var det ikke.

Detter det ned et tilbud om å reise til Jotunheimen og skrive om det, så detter det ned et tilbud om å reise til Jotunheimen og skrive om det. Da sier ikke vi NEI, for å si det sånn. Vi sier JA!

Derfor ser hjemmekontoret slik ut i dag:

Vårskitur over Smørstabbreen, folkens! Halleluja!

Nå mangler det bare at dette vegvesenet åpner veien noen dager tidligere enn de planlegger. Sånn at vi kommer oss helt frem. Det er en fordel.

Vi følger jo fjellvettreglene, og har derfor forhørt oss med erfarne fjellfolk (om brøyting!). Og erfarne fjellfolk sier at brøytebilen har nådd «2. svingen over Krossbu» allerede. Så da er det bare å ÅPNE VEGEN, kjære vegvesen. You can do it!

Og kanskje, kanskje, kanskje får vi nå oppleve denne vårskituren vi drømte om i påsken. Før påske var det jo 20 pluss i Oslo, og vi trodde ikke det kunne være 16 minus på fjellet. Det kunne det.

Nå er det ni grader i Oslo, og det er meldt grått vær her til helgen. Men på Sognefjellet er det meldt sol i lange baner. SOL! Og tre plussgrader. TRE! PLUSS!

MEN: Siden vi er erfarne fjellfolk, så pakker vi Brynje Arctic, ansiktsmaske og spade. Beredt på stiv kuling, 20 minus og snøstorm.

Holder dere oppdatert på nyeste info om veiåpningen! For dere skal jo reise til Jotunheimen i helgen, sant? Eventuelt kan dere jo sitte hjemme og angre. Tenk bare på når du spiser frokostegget ditt i byen, skyene truer utenfor – og du ser det fantastiske bildet av sol og snø og høye fjell og pudder som vi blogger lørdag morgen.

Over til et familieportrett av den grå familien:

Og så over til hverdagen. Her må det pakkes! Ikke ullundertøy, riktignok. Men skjørt, genser og Converse. Etter å ha tilbragt forrige uke UNDER HAVNIVÅ, altså i Nederland – avanserer vi nå til Gøteborgs 6 m.o.h. for et par dager.

For deretter å nå de ordentlig høye høydene til helgen. Det går oppover, altså!

 


Er vinteren over i Oslo?

Vinteren er tydeligvis ikke over i Nordmarka… Se hvordan det var på Kobberhaughytta idag!

image


Ha respekt for sterk kuling og dra hjem i tide

Utsikten vi har akkurat nå?

Jo, furutrær, fjord og fjære.

Har vi gått så langt på ski i påsken, at vi har nådd helt frem til fjord og fjære? Fikk vi plutselig vindstille vær, sol og superføre? Snødde det så mye, at det ble mulig å gå på ski lavere enn 1000 m.o.h.? BLE PLUTSELIG SKARVHEIMEN FLAT?

Nei.

Vi dro hjem.

Selv om life tidvis was good.

Så var det tidvis ikke så good, også.

Manglende snø, altfor hard snø, altfor høye fjell, altfor dype daler, altfor mange minusgrader, altfor mange sekundmeter vind og altfor lei av Real Turmat gjorde sitt til at syv dager på ski og seks netter i telt var nok.

Som oftest var det nemlig sånn:

Ja, pluss en oppoverbakke på et par kilometer og 400 høydemeter i sikte, da.

Og selv om vi elsker å være på tur, er livet på tur også ganske slitsomt. Det er liksom alltid noe å gjøre! Er det ikke snøsmelting, så er det matlaging, opppumping av liggeunderlag (!), soving, pakking, orging, dobesøk, ikke dobesøk akkurat nå forresten for nå kommer det noen skiløpere, oppsetting av telt, nedpakking av telt og oppvarming av fryst rømme. For ikke å snakke om den annenhverdaglige tannpussen, da.

Vi nådde altså aldri familiehytta vi hadde planer om å nå. Vi nådde ikke Finse engang, som ble målet vi satte oss underveis.

Vi nådde Storstølen, ved Raggsteindalen. Det er utrolig langt unna det målet vi egentlig hadde satt oss. Meldinger om sinnssykt dårlig vær og litt usikkerhet om Strandavatnet egentlig hadde tykk nok is til å holde oss, førte til at vi kastet inn det håndkleet vi selvfølgelig ikke hadde med oss. Vi er da gramjegere.

Dessuten har vi opplevd/overlevd sinnssykt dårlig vær på etappen Raggsteindalen-Finse tidligere. Og som de ekte fjellfolkene vi er, så har vi respekt for både vær, værmelding – og vet å vende i tide.

Vi vet ikke hvor mange kilometer vi gikk engang. Vi vet bare at det ikke er 250.

Men samma det, det handler jo ikke om antall kilometer man går. Det hainnle om å leve. Eller å overleve, da.

Dessuten nådde vi en familiehytte til slutt. En annen, en. På null m.o.h. Ved hjelp av buss, tog, taxi og bil. Fint, det også.


Tohundreogfemtikilometer

Se det, ja! 250 km nå, og ikke 54.

Birken er heldigvis overstått for i år, så da er det på tide å kooooooose seg litt.

Hvordan vi koooser oss? Vi går 25 mil på ski.

Så da ser stua slik ut da, på en sommerlig onsdagskveld før påske:

Vi dropper altså atter en gang bypåske, Converse, utepils og parkgrilling til fordel for pulk, ski, telt, snø og kulde. Som vanlig!

Men vi drar selvsagt ikke på tur uten at vi er 100% sikre på mediedekning. Det går ikke an. Denne gangen er turen allerede solgt, og det krever litt ekstra forberedelser i forkant:

Hvor vi skal gå? Tyinkrysset – Sulebu – Breistølen – Bjordalsbu – Iungsdalshytta – Raggsteindalen – Haugastøl – Tuva – Hakksesetstølen – Ranten – Haglebu – Hytta.

Men egentlig er det 101% sikkert at dette IKKE blir ruten. Fordi det ikke er snø. Så da går vi helt til det ikke går lenger. Enkelt og greit! Glad påsk da, dere!


Sliten og Blid i UTE!

Spørsmål: Hvor fantastisk er ikke dette bildet?

Svar: Det er megasuperduperfantastisk!

Og enda mer megasuperduperfantastisk er det at det er selveste Blid som har knipset det.

Bildet er natürlich fra Pakistan-turen vår i august i fjor. Åhhh, FJELL!

Dere så kanskje reportasjen vi skrev om Spantik-turen i VG i høst?

Uansett: Nå er en mye fyldigere rapport på trykk i månedens UTE. Både om turen – og om hvordan man blogger så mange mil unna nærmeste stikkontakt og Telenor-mast.

I salg frem til mai, så du trenger ikke å løpe og kjøpe. Bare gå.

Sånn ser det ut:

Heia Himalaya!

Men det er fint i Tromsø også, ser det ut til. Får se å komme oss dit snart!


Tour de Sliten & Blid

Vi skal aldri, aldri, aldri mer klage på at Pætter, Therese eller Bjørgen blir slitne i Tour de Ski. Bli skuffet over at de ikke vinner, kanskje. Men ikke klage.

For nå har vi gått vår egen tour.

Forrige helg tilbragte vi tre vidunderlige dager på Skeikampen. Planen var enkel: Ski hver dag, ikke lov å bruke mac (med unntak av å booke nærstående ferie), lese mest mulig bok, spise en del sjokolade og mye godt fôr. Og drikke AMARONE! Huhei, i oljenasjonen vi lever.

Dag 1 var det såvidt vi rakk dagslyset. Grunnet frokost, kaffe, kaffe, bok, bok, taping av gnagsår. Og sinnssyk sterk vind + snøvær. Men været ble bedre. Og formen, den var sånn passe bra.

Dag 2 startet lovende med føttene på gulvet rett før kl. 11.00.

Ja, det er lovende.

Vi rakk 12 km før lunsj, og åtte etter. Formen var ultramegasuperbra, særlig Sliten sin. Hun var rett og slett veldig blid. Mens Blid var ganske sliten.

Dag 3 startet enda mer lovende, vi var på føttene rett etter kl. 09.00. Grunnet Slitens tur i kjelleren for å hente krefter i går (ikke bokstavelig talt), var formen hennes heller laber. Men Blid derimot, han hadde sin aller beste dag.

Oioioi.

Og det er 17 dager igjen til jul.

Ikke?

We wish.

Det er 17 dager igjen til Hauer’n.


Seaways og skiways

Den andre januarhelgen i 2011, altså for ett år siden, trente vi ølmusklene – mens en båt fraktet oss til Skandinavias tredje beste hovedstad (Køben) og tilbake igjen til Skandinavias aller beste hovedstad (Oslo).

Den andre januarhelgen i 2012, altså as we speak, er det skimusklene som trenes – og som frakter oss frem og tilbake i langrennseldoradoet Skeikampen.

Vi liker begge deler.


Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.