En helt topp bloggpost

Sliten og Blid var faktisk på toppen av Spantik (7027 moh) i august. Dere har bare ikke fått se det ennå.

Her er beviset, endelig, med obligatorisk topp-positur:

Det går ikke an å beskrive hvordan det føltes. For det husker jeg ikke. Men jeg antar at jeg var ganske sliten. Og ganske blid. Ganske kvalm. Og veldig lettet.

Dette bildet er tatt på vei mot høydecamp 2. Eller høydecamp 3. Jeg aner ikke. Det er uansett ikke fra toppnatten, for da gikk vi uten tau.

Men bildet får duge som illustrasjon på toppnatten, likevel. Det var jo snø og mørkt, da også. Det er litt mangel på bilder fra den toppnatten, nemlig. For Blid var faktisk litt sur. Og Sliten var i sitt vante høydehumør: Sliten og sur.

Sliten på vei ned igjen. Ganske sliten. Og ganske blid, egentlig! Snart skal jeg også bli sulten, noe jeg ikke har vært på 60 timer.

(Oppkast-sarte sjeler: Ikke les videre!)

Sliten spydde bare én gang på vei mot toppen denne morgenen. I mørket. Alene. Helt i starten. Jeg var allerede nest bakerst i gruppen. Hadde mistet resten av gjengen av syne. Hadde akkurat klart å trøkke nedpå en halv stripe Kvikk Lunsj og to slurker vann. Trodde det skulle gå bedre fra nå. Det gjorde det ikke.

Men så spyr jeg, plutselig. Og da går kvalmen over. Jeg heller nedpå mer vann. Tar ett skritt. Tar det neste også. Hører på stillheten. Ser Blid vente langt der fremme. Tar enda ett skritt. Det begynner såvidt å lysne. Skrur av hodelykten. Snur meg. Og ser dette:

Da tar man noen skritt til.

Helt til man kommer hit. Her er det omtrent halvannen time igjen til toppen. Og her fryser man. Ikke sånn «å nei, det er 20 minus og ti minutter til bussen kommer»-frysing. Men sånn «nå mister jeg faktisk én eller flere kroppsdeler»-frysing.

Han til venstre er Tim, guiden vår. Tim er kald. På føttene. Så kald at han må ta dem ut av dobbeltstøvlene og det doble laget med ullsokker, sånn at høydeguide Taqui får varmet dem i armhulen sin. Brrr.

Lite ante vi om at vi skulle svette oss i hjel på vei ned igjen. Kjenn litt på følelsen: Så kvalm at du ikke orker å drikke, fordi du bare spyr det opp igjen om to strakser. Men så tørst at du ikke klarer å la være.

Til slutt: Et nydelig bilde av fantastiske Philip. Som, etter å ha fryst seg fra sans og samling halvannen time fra målet (han ristet av gråt), til slutt kom seg på toppen. Som sistemann – og helt alene. For en bragd! Vi bøyer oss i snøen.

Ok, nok Pakistan-bonanza for en stund! Eller vent, dere har jo fortsatt ikke sett bildene fra Karakoram Highway. Eller blinkskuddet vårt fra bin Ladens Abbottabad! Heng med!

Og fortell oss gjerne hvilket fjell du skal klatre neste sommer. Hørte vi Spantik? Hæ?


2 kommentarer on “En helt topp bloggpost”

  1. […] har gjort oss både slitne og blide. Faktisk enda litt mer sliten enn Sliten blir av et Pakistan-fjell. Men også enda mer blid enn Blid blir av et Pakistan-fjell. Utrolig […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s