California Dreamin’
Innsendt: 16 oktober, 2013 Arkivert under: ...livet!, livet lizzm, på tur 1 kommentarDet er faktisk helt sant.
I California drømmer vi.
Kornet vårt sover.
Det er fint.
SÅ glad blir mor for det.
Måtte det vare.
Den aller første luren på hele turen valgte hun å ta på en benk på Gardermoen. Den varte akkurat så lenge at Sliten og Blid fikk spist en rekebaguette og supet en kopp koffeinholdig drikke.
Så var den over.
På flyet til New York var det i alle fall ingen vits i å ligge til lading. I løpet av flyturen – som varte i nydelige tolv timer, grunnet stengt Newark, grunnet mulig tornado – sov hun i hele halvannen time.
Jeg gjentar: Halvannen time på tolv timer. Det er jo flott.
Men hun var en drøm. Da vi endelig landet på riktig flyplass, altså Newark, ble folk overrasket over å se at det var en baby ombord. De hadde jo ikke hørt en lyd!
Flinke Sunny!
Og så, etter noen forsinkelser, landet vi til slutt i Los Angeles. Takket være et system som heter GPS klarte vi å finne frem til hotellet, og kl. 01.03 kalifornisk tid kunne vi sette rumpene våre nedpå hotellsengene.
Da hadde vi vært på reise i over 26 timer. Så da kunne det jo smakt med litt søvn.
Neida, da var det tid for grøt.
Klart frøken Liten måtte få morgengrøten sin!
Her illustrert ved et av de mange grøtmåltidene i bilen:
Og sånn gikk dagene. Grøt i bilen, grøt på hotellrommet, grøt i lobbyen, grøt på kafé, grøt på restaurant.
Og så litt grøt på Rodeo Drive i Beverly Hills:
Ikke alle forunt å få et slikt smakelig måltid i disse kretser. Også med litt sviskemos oppi a’ gitt. Nomnom.
Tro det eller ei, men vi rekker å gjøre noe annet enn å spise grøt også.
For eksempel å kjøre bil. Hittil har vi dratt med oss bensinslukeren rundt i L.A. Da vi var lei av å kjøre i kø i storbyen, dro vi østover. Til hillbillyland, som Sliten kaller det.
Eller til Death Valley, som det egentlig heter. Her er det akkurat som man ser i de westernfilmene vi ikke har sett: Cowboyhatter, pickup-biler, dinere og endeløse motorveier.
Og noen stengte veier. Litt på grunn av flommen som har vært, litt på grunn av de strandede budsjettforhandlingene i dette landet. Tro ikke at naturen holder åpent når politikerne ikke er enige.
Akkurat som om vi hadde stengt Hardangervidda dersom Erna ikke hadde blitt enig med Siv. Men sånn er det altså her i de forente stater.
Når nasjonalparkene er stengt, ja da kjører vi utenom, da.
Sånn ser det ut der:
Dødt, sant?
Og varmt. Det er sånn vi liker det.
Men nå begynner klokka å nærme seg supertidlig morgen i Norge, så da er det på tide å finne puta her.
Howdy’ fra oss!
Blid + Sliten = frøken Liten
Innsendt: 15 september, 2013 Arkivert under: ...livet!, fysisk fostring, på tur Legg igjen en kommentarJeppsann. Da har 361 dager passert siden forrige bloggpost. Imponerende i seg selv, på en måte. Noe av årsaken til denne usedvanlig lange pausen, eller antakelig eneste årsaken, er denne lille saken her:
Den lille saken heter Sunniva.
Hun har gjort oss både slitne og blide. Faktisk enda litt mer sliten enn Sliten blir av et Pakistan-fjell. Men også enda mer blid enn Blid blir av et Pakistan-fjell. Utrolig nok.
Selv om livetliksom.com har stoppet opp litt, så betyr det ikke at Livet har stoppet helt opp. Litt, kanskje. Men ikke helt. Bare se her:
Jada. Her er frøken Liten på vei hjem fra sin aller første telttur.
Jepp. Sin aller første telttur.
Nei, det har ikke rablet for oss.
Seks måneder, ti dager, 23 timer og 46 minutter gammel ble frøkna dratt med på sin første uteovernatting. Man må jo krøkes!
Man må også mates.
Det ble to netter inni den gule duken. Det holdt.
Man blir jo trøtt av å sove ved siden av en som ikke sover.
Også ble det en liiiten tusletur opp til 1871 m.o.h. Noen sov seg til topps:
Målet var selvsagt en 2000-meterstopp. Vi hadde saumfart boka «Norges fjelltopper over 2000 meter» og funnet ut at Veslesmeden (2015 m.o.h.) skal være den enkleste toppen å bestige i Rondane.
Men selv vi har grenser. 6,5 timer på tur får nesten holde for en liten skrott, selv om man ikke akkurat går selv. Dessuten blåste det for mye. Ellerno.
Noen fikk den kalde vinden litt sånn rett i eh, planeten:
Og vi tror samtlige var enige om at det var en fin lur. Og tur.
Falsketind
Innsendt: 19 september, 2012 Arkivert under: ...livet!, fysisk fostring, på tur | Tags: drittvær, Falketind, Jotunheimen Legg igjen en kommentarHallo der!
Har vi gått i dvale? Ja, på en måte. I en slags ekspedisjonsdvale, i alle fall. Vi har knappast sett urørt natur siden den aprildagen vi parkerte skiene i bilen på Krossbu. Vi har tilbragt mye, mye mer tid i by enn i natur denne sommeren. Til vår store fortvilelse. Og glede. Vi får aldri bestemt oss.
Hva vi har brukt tid på? Vært utro mot livetliksom, skrevet en bok, bygd opp et firma. Sånne småtterier. Og da har naturen måttet lide.
Men forrige helg, da var det på tide å ta Spork-skjeen i egen hånd. Det var tid for fjell.
Så da gikk vi like greit for Falketind, vi. En topp som ligger sørvest i Jotunheimen, er over 2000 meter og over middels vanskelig å bestige.
Det gikk mildt sagt åt skogen.
Årsaken? Altfor sterk vind (blåste Sliten over ende et par ganger), altfor glatte sva, altfor vannrett regn, altfor mye av ting som ikke er gøy.
Ser dere toppen?
Det gjorde ikke vi. Vi så ikke toppen lørdag og vi så ikke toppen søndag. Finnes egentlig Falketind? Vi vet ikke.
Livet etter skisesongen, liksom
Innsendt: 6 juni, 2012 Arkivert under: ...livet!, livet lizzm, melkefri mat, smale ski | Tags: cordoba, gibraltar, solkysten, spania, treningsfri Legg igjen en kommentarHva gjør egentlig Sliten og Blid når det ikke er skisesong?
Man skulle kanskje ikke tro at vi legger oss ned på latsiden når våren endelig er her. Siden vi er relativt aktive ellers i året. Men det gjør vi.
Mai er vår faste feriemåned. Ferie fra karbolading, intervaller, pulsklokker, smøremeldinger, blåfrosne lepper og milelange skiturer.
Mai = fest, sol, sommer og Spania. Hver eneste mai. Helt sant! Bildebevis:
Melkeallergikeren Blid fant sin favoritthylle i matbutikken i Spania. Ferien reddet!
Vi satt på balkongen og så på post-solnedgangen.
Vi dro til det mest sjamerende stedet i England: Gibraltar. Og ja, vi måtte selvsagt bestige «fjellet» der. Med gondol.
Og så dro vi til et sjarmerende sted i Spania: Córdoba. Der var det 40 grader. Blid fikk dermed ikke bruk for ulltrøya han hadde med i bagasjen. Sliten gikk for kjole av typen «snart er det 17. mai».
Likevel tok Sliten merke i Birken i år. Og Blid perset i Hauer’n.
Eller kanskje akkurat derfor.
Blåmandag!
Innsendt: 2 april, 2012 Arkivert under: ...livet! Legg igjen en kommentar
Oi, så artig det er å gå opp og ned alle disse skarvene i Skarvheimen med pulk og i liten storm!
Tempoet er 33% av det vi håpet på, så hei hvor det går.
Men nå er termosen fylt, omelett er på gang og vi skimter blå himmel i det fjerne. Yr melder mindre vind fra i kveld og herlige 16 minusgrader. Var det noen som sa noe om et overopphetet klima? Her er det neglesprett og nysnø.
Oi, Blid melder om at omelett snart er ferdig! Frokost!
Hvorfor jeg aldri mer skal gå Birken
Innsendt: 20 mars, 2012 Arkivert under: ...livet!, fysisk fostring, smale ski | Tags: aldri mer, birken, klister, rulleski Legg igjen en kommentarDa var Birken over for i år! Gudhjelpesegogheldigvisogtakkogprisfordet.
Det gikk bra for Sliten, og litt mindre bra for Blid. Sliten tok merket, og gikk til og med raskere enn Blid. Oups.
I forkant av rennet gikk det mange rykter om magebakterier i Sliten&Blid-leiren. Var de sanne? Til det har Blid følgende kommentar:
– Det var noe rusk i maskineriet, ja. Kroppen spilte ikke på lag i dag. Jeg kan ikke skylde på smøreteamet.
Sa han. Han kunne i alle fall ikke skylde på utsikten fra campinghytta ved Rena:
;
Sliten hadde ikke helt dagen hun, heller. Men hun skal spare dere for den aller verste, surmagede, sutrete klagingen.
Nei forresten, det skal hun ikke.
Her er åtte årsaker til at Sliten ALDRI mer skal gå Birken:
1. God skiteknikk har lite eller ingenting å si når man enten går i kø eller det ikke finnes spor å plassere skiene i.
2. Nye klisterski med Cera-pulver, høyfluor-klister (!) og riktig rillemønster til tross; ALLE sklir forbi Sliten i ALLE nedoverbakker. Tusenvis av folk bare glir forbi. Finnes det noe mer demotiverende?
3. Flytter de samme folka seg når Sliten vil forbi dem i oppoverbakkene? Håhneida. Hun er i bedre form enn dem, nemlig. Men det nekter de å tro.
4. Birken er et stakerenn. Faktisk. Slitens stakemuskler er beskjedne.
5. Når man endelig kan hvile i nedoverbakkene, kan man ikke det likevel. Fordi det ligger så mye søppel i sporene at man hele tiden må løfte den ene eller den andre skien.
6. Kramper i armer og lår slår alltid inn i den siste motbakken før Midtfjellet. Rett før det skal stakes/gås dobbelttak med fraspark i en sinnssyk fart til Sjusjøen. Slår visst aldri feil.
7. Folk snakker om dette såkalte «raske føret». Det er bare det at når klisterlaget under skiene er for tynt, så betyr raskt føre at det går veldig raskt BAKOVER. Altså mot Rena. Og det er feil vei, mål er i Lillehammer.
8. Det er ikke plass til flere pokaler hjemme.
Så: Hvis du har lurt litt på å gå Birken, så bør du nå være overbevist om at du ikke må finne på å gjøre det.
Bare se på bildet under. Sånn ser det ut noen minutter før start for pulje 12.
Ser det morsomt ut?
Nei, det gjør ikke det vøtt.
MEN.
Omtrent 17 minutter etter målgang, skjer det noe mystisk i Slitens hode. Hun begynner å glemme smertene. Fortrenge krampene. Kvalmen avtar. Anstrengelseshosten også. Snart skal hun hente pokalen sin i Håkons hall. Sette seg på bussen til Rena. Drikke Cola, tenk. Spise burger. Gumle smågodt. Sove i elleve timer. Senke seg ned i et boblebad dagen derpå. Spise enda mer burger. Og drikke en øl. Ta imot hyllestene. Klappe seg selv på skulderen.
Og enda noen dager senere skal det ramle en rar drøm ned i hennes hode. En drøm om rulleski.
Rulleski.
Det er point of no return. Herfra er det ingen vei tilbake.
Det blir sommer, sol og … rulleski.
Og kanskje Birken for femte gang i 2013?
Psst. Heng med videre på livetliksom.com, og du får svaret på det du alltid har lurt på:
Hva i alle dager skal man gjøre med alle disse Birken-pokalene man får?
Elvelangs!
Innsendt: 23 september, 2011 Arkivert under: ...livet! | Tags: Akerselva, Elvelangs Legg igjen en kommentarSkal vi ikke bli med på Elvelangs*? lurte Sliten tidligere denne uken.
Responsen fra Blid uteble.
Og uken gikk.
Torsdag kom, både Blid og Sliten var mer slitne enn blide, ekspedutstyret lå fortsatt jevnt spredd utover hele leiligheten, Blid skulle reise bort hele helgen, og ja, Elvelangs-lysten var lav.
Men så skjedde det heldige at Blid måtte levere sykkelen sin for rep, og det på Storo innen kl. 19. Intet er bedre for Sliten og Blid enn en tidsfrist. Så da gikk de til Storo, leverte sykkelen, shoppet den magiske, ikke-like-nye-lenger Apple-musen, en billader til mobilen, en håndholdt støvsuger (et nytt våpen i krigen mot pels), en krukke honning og 5 kilo light-mat til pelsdyrene (sitat dyrebutikk-ansatt: «Vi har fått tilbakemeldinger om katter som har gått ned FLERE kilo etter å ha begynt med dette foret», yeah right).
Og da den uhyre spennende shoppingen var over, hva var vel mer naturlig enn å gå hjem igjen LANGS Akerselva? Hæ?
Nei, ingenting var mer naturlig enn det! Så da gjorde vi det. Og det gjorde resten av Oslo også, virket det som. Og så finfint det var! Overraskende mye artig! Bare se her (sårri dårlig bildekvalitet, hadde bare med iPhone):
En tøyturner i Nydalen.
En skrekkutstilling av en barnehage ved Bjølsen. Ser du Blid?
Skyggeteater ved Bjølsen.
En drage-drage!
Off, dette så kanskje ikke så fristende ut! Men det var veldig fint, altså. Med kald høstluft, masse folk og fine fakler. Alt man ikke ser på bildene, egentlig :]
Og attpåtil så vi også en piano/klokke-spiller, et kor, et fakirshow og en opplesning. Det fine med det hele er at man bare kan gå når det blir kjedelig, fordi konseptet jo nettopp er at man skal gå. Hurra!
Til slutt gikk vi hjem. For Blid hadde naturligvis kalde hender. Så da lagde vi kakao med sånn sjokkis uten melk, sukker og havremelk. Det ble ikke godt!
*Elvelangs er ett av Oslos aller største kulturarrangementer (!!!). Konseptet er enkelt: Lysene langs Akerselva slukkes, det blir satt opp fakler langs hele elven og på hvert et hjørne/torg vises det noe kultur. Kul tur, altså.
En rotete bloggpost
Innsendt: 14 september, 2011 Arkivert under: ...livet!, fysisk fostring, på tur | Tags: ekspedisjon, Nordmarka, Oslove, Pakistan, sykkel, trening 1 kommentarDet er nok rosablogger her i verden. Nok bilder av perfekte hjem. Derfor tar vi på oss ansvaret for å vise verden hvordan livet egentlig er. Liksom.
For iblant, eller ganske ofte, er livet skikkelig ordentlig travelt. Fordi vi jobber, tenk. Og trener fortenk! Og gjør megagøyale ting. Og koser kattene. Og da lider hjemmet. Veldig.
Sånn ser for eksempel badet vårt ut just nuh:
Vi rakk altså ikke å rydde. Ikke i dag, heller. MEN: Vi rakk å ha det gøy (= sykkeltur i Nordmarka i verdens beste september-Oslo). Bare sjå her, SÅ fint hadde vi det. Hurra for rot!
Oslove
Innsendt: 26 juli, 2011 Arkivert under: ...livet! | Tags: 22. juli, Oslove, Pakistan, terror Legg igjen en kommentaraltså, vi er på ingen måte uberørt av terroren. det har vært noen vanvittige dager. vanskelig, nesten umulig, har det vært, å skulle konse om exped. men vi har ikke noe valg. snart er vi på vingene til himalaya.
likevel, i går kveld føltes helt riktig å bruke dyrebar pakketid på noe uendelig mye viktigere, nemlig å ta byen tilbake.
Da Blid ble sliten
Innsendt: 20 juni, 2011 Arkivert under: ...livet!, fysisk fostring | Tags: Drammen, Farrisrunden, Larvik, sykkelritt, verdens fineste fest 1 kommentarI helgen har Blid blitt sliten, mens Sliten egentlig har vært ganske blid!
Blid syklet nemlig Farrisrunden ved Larvik. Et 6,7 mil langt terrengritt rundt vannet Farris (ååååja!). Han brukte 3 timer og 29 minutter. Og sikkert noen sekunder også. Det er fort, asså! Helt sant!
Etterpå så han sånn ut:
Sliten syklet ikke. Det får holde med skikonkurranser. Liksom. Lizzm. Så hun var sjåfør, kaffemaker, startnummer-påfester og moralsk støtte (MÅ du egentlig sykle alle disse rittene, kan vi ikke klatre, padle kajakk og klaske tennis i stedet?). Men hun hjalp ikke Blid med å få på seg sykkelhjelmen, som enkelte andre sykkelkoner gjør. Ikke sto hun ute i løypa, heller. Og ikke stilte hun opp med kaffe/cola-blanding.
Hva hun gjorde?
Så på havet, spiste blåskjell, drakk litt Farris (!) og jobbet litt.
Og på kvelden var vi på verdens fineste fest med verdens fineste utsikt.
Da ble Blid blid igjen!
Hytteklatrekurs
Innsendt: 14 juni, 2011 Arkivert under: ...livet!, på tur | Tags: øl, Brattkort, breredning, bresprekk, isskrue, kanelboller, klatrekurs, klatresele, klatring, Kragerø, lærdom, talje Legg igjen en kommentarKan vi egentlig klatre?
Tja. Sliten og Blid har riktignok vært på et fire dager langt klatrekurs for tre-fire år siden, men har vi de nødvendige skillsa til å klatre på egen hånd nå?
Ikke har vi Brattkort, og ikke har vi øvd noe særlig.
Derfor var det på høy (!) tid at vi gjorde noe med det!
På helgens hyttetur ble båttur i Kragerø-skjærgården ofret for tørrtrening på topptaufester og klatreknuter. Husket vi åttetallsknuten? Hva med å binde seg inn og ut av topptauet?
Det var ikke bare klatrekunnskapene som ble frisket opp, også breredning var tema på helgekurset. For hva hvis Sliten havner i bresprekken – klarer Blid å redde henne opp?
Vi har jo vært på brekurs også. Det må være… *klø i grå hår* … i alle fall fem år siden.
Intet, husket vi av dette! Intet!
Men ved hjelp av Blids mountaineeringbøker tror vi at vi til slutt fikk det til.
Skal vi se, det var noe med å lage en talje, sette en isskrue her, putte på en prusik der. Og en til prusik. Og enda en. Tror vi.
Lærdommen er altså: Lærdom sitter ikke i fem år. Lærdom må stadig læres på nytt!
Siden det ikke var noen der til å utstede Brattkort, måtte vi ordne belønningen selv.
Derfor avsluttet vi helgekurset med en halvliter luksusøl på deling (!) og Slitens nybakte, melkefrie kanelboller. Namnamnam!
skummelt billig
Innsendt: 6 juni, 2011 Arkivert under: ...livet! Legg igjen en kommentarTomatene i Spania ble plutselig veldig billige!
Men Blid spiste dem, han. Og lever fortsatt. Har mistet stemmen, riktignok. Men han lever.
ivrig type
Innsendt: 10 mars, 2011 Arkivert under: ...livet!, på tur Legg igjen en kommentaringen lyd fra oss på et par uker nå!
hvorfor?
fordi Sliten & Blid har brukt hver minste, lille celle i kroppene sine på å se på en skikonkurranse som har gått på tv de siste ukene.
også har vi gått litt på ski selv! for å se på noen skiløpere som er hakket kjappere enn oss i sporet.
og for å se på noen som klatrer i trær for å se på noen som går fort på ski…
endelig!
Innsendt: 19 februar, 2011 Arkivert under: ...livet!, fysisk fostring, på tur Legg igjen en kommentaretter uker med mye trening og mye jobbing har Sliten & Blid kommet seg dit de hører hjemme (føles i alle fall sånn nå): i den norske fjellheimen! vi gikk en «rolig» og «kort» tur idag. kun lystbetont. ikke kategorisert under ‘intervall’, ‘langtur’, ‘fartslek’ eller liknende. deilig! føret var fantastisk, og solen strålte. 16 kalde kunne ikke legge en demper på det!
3 favoritter. nei! 5 favoritter
Innsendt: 14 februar, 2011 Arkivert under: ...livet! Legg igjen en kommentarvi går ikke bare på ski, altså.
vi hører på musikk også!
her er Slitens absolutte favoritter en altfor-fandens-oldemor-kald-mandagskveld i februar:
1. koop/ane brun: koop island blues (nydelig, nydelig svensk musikk med vokal av vår NORSKE ane – med svenske aner, hoho.)
2. raymond & maria: ingen vill veta var du köpt din tröja (det vil jeg jo! men sangen gir deilige sommervibber.)
3. lucy swann: fashionably late (jada, soundtracket til Slitens liv.)
4. james blake: limit to your love (denne er nydelig, men lett å bli lei. for viderekomne: the wilhelm scream. den er FAB!)
5. jamie woon: night air (sitter lett i øret, lett å bli lei, men også lett å bli avhengig. en sang som hyller natten!)
yes. skulle kanskje linket til sangene i spotify. men Sliten begynner å nærme seg 3 x 10 år, og orker ikke slikt ungdommelig tullball. dere har da spotify og kan søke opp sjøl, sant?
fint. hvis ikke: just fuckin google it.
takk for seg!
(for skiinteresserte lesere: vi dro ikke på festival i går/gikk ikke hauer’n. vi var syke. punktum. mer om det senere. i et annet innlegg. kanskje. jada. neida. joda.)
(guide for ikke-hipstere: lucy swann, koop og raymond&maria var SÅ 2010/2009/2004 å like. jamie woon spilles på p3. men james blake, derimot, HAN, han snakkes det om i de innerste, kuleste musikkredaksjonslokalkroker.)
livetliksom 