Det er faktisk noe som heter «altfor varmt»
Innsendt: 27 november, 2011 Arkivert under: på tur | Tags: Doha, ekstremt varmt, Qatar, shopping 1 kommentarNå er ikke ti varmegrader spesielt kaldt til norsk november å være.
Men det kommer til å bli kaldere. Snart. Helt sant.
Da kan det være greit å tenke på at vi er ganske heldige her oppe i nord.
Heldige?
I over 29 år har ikke Sliten trodd det var noe som het «for varmt».
Men det var før hun tilbragte fem dager i Doha i Qatar i september.
September er ikke engang den varmeste måneden i Qatar. Fytti! Eller fotti, om du vil.
Det var så VARMT! På denne stranden holdt vi ut i 13 minutter. Tretten! Etter en måned i Himalaya! Det va’kke tell å tru!
I byen tok vi taxi overalt. Overalt! Vi som elsker/liker å gå. Her hadde Sliten spasert hele 500 meter, i ultrasakte tempo. Ble både svett og sint og sliten. Nydelig med svettevåt t-skjorte på museumsbesøk.
Men det er få som blir så varmeslitne som Blid. Vanligvis blir han fryktelig sliten av shopping.
Men i Doha var shopping en dyd av nødvendighet. For på kjøpesentre har de noe som heter air condition.
Her tar Blid en pause fra shoppingen. Forsøkte å slikke litt sol. Det var ikke mulig. Selv kameralinsen svettet! Hahahahahahahahahaha!
Damaskus days
Innsendt: 20 november, 2011 Arkivert under: på tur | Tags: Damaskus, ferie, opprør, Syria 2 kommentarerFor ganske nøyaktig ett år og én måned siden satt jeg på denne fortauskafeen i Damaskus og supet kaffe.
Det gjorde damaskuanerne også. Slappet av og drakk kaffe. Og røyket vannpipe, selvfølgelig.
For ganske nøyaktig ett år og én måned siden krysset jeg denne gaten flere ganger daglig. Etter å ha kikket til høyre og venstre. Og høyre og venstre igjen.
Det gjorde damaskuanerne også. Men de var mye tøffere. De løp sikk-sakk mellom bilene.
For ganske nøyaktig ett år og én måned siden jobbet denne mannen i en av de mange slakteriene i souqen i gamlebyen.
Lurer på hva han gjør i dag. Har han fortsatt jobb? Lever han?
For ganske nøyaktig ett år og én måned siden kunne jeg nyte verdens beste juice på en av de superbe restaurantene i Damaskus.
Det kan jeg ikke lenger. Siden mai har UD frarådet alle reiser til Syria.
Det går jo fint, det. Vi nordmenn kan reise andre steder. (Selv om det er synd, Syria-ferie = gull. Jeg sier som Travel Channels Ian Wright sa det i et reiseprogram: – Syria er et fantastisk land. Jeg elsker det.)
Men for syrerne er det ikke snakk om hvor de skal dra på ferie. For syrerne er det alvor.
Hver dag blir et titalls av deres landsmenn drept. Siden opprøret mot det syriske regimet startet i mars i år, skal flere enn 3500 sivile blitt drept, melder Al Jazeera (tall fra FN). Nå frykter man at det utvikler seg til borgerkrig, siden stadig flere avhoppere fra hæren tar til våpnene mot president Bashar al-Assad.
Og her var altså Sliten og Blid på ferie for litt over ett år siden. Veldig rart å tenke på!
Lurer sånn på hvordan det går med han fine mannen som vi spurte om veien i byen Aleppo, helt nord i Syria. Vi fikk ikke lov til å finne veien selv, han gikk sammen med oss helt til målet.
Lurer på hvordan det går med disse skolebarna. Skoleveien deres er ikke like trygg lenger. Før var syrernes råkjøring den største sikkerhetstrusselen. Nå skytes det.
Lurer på hvordan det går med mannen som driver sjappa på bildet under. Som spurte om han kunne få bildet vi tok av katten hans tilsendt på e-post. Noe vi aldri fikk gjort. Skal gjøre det nå.
For ganske nøyaktig ett år og én måned siden sov denne katten fredelig på et gatehjørne i turiststrøket i Damaskus. Den våknet ikke engang av den høye bønnesangen fra moskeen i nærheten.
Men det er ikke bønnesangen som er lyden av Damaskus nå om dagen.
Regner med at pus sover litt dårligere enn før.
En MERKElig opplysning
Innsendt: 11 november, 2011 Arkivert under: fysisk fostring, smale ski | Tags: birken, Dagens Næringsliv, langrenn, spisse formen, treningstips Legg igjen en kommentarI går trykket Dagens Næringsliv en artikkel om hvordan man skal spisse langrennsformen de neste 8 ukene.
Sliten og Blid, som de ivrige Birken-merkejegerne de er, i alle fall Blid, som ikke har tatt merket ennå, i motsetning til Sliten, som har hele to merker, tenk, og som starter hver eneste dag med å drikke en slurk melk av hver av de pittesmå pokalene, neida, joda, neida, kastet seg ivrig over artikkelen. Sjølsagt.
Men hva finner vi?
Jeg siterer: «Landslagssjef Trond Nystad mener fire økter i uken er mer enn nok for mosjonister som ønsker å klare merket i Birken.»
Dette er jo bare tull. Har har vi ligget på latsiden helt siden 14-tiden lørdag 19. mars 2011, da Sliten og Blid befant seg på en svetteluktende mannfolkbuss tilbake til Rena igjen.
Ok, da. Vi har tråkket litt oppi marka i sommer. Og Blid har syklet litt. Og klatret et lite fjell.
Men ellers har vi stort sett jobbet. Og levd livet:
Så det handler altså ikke om å spisse formen. Det handler om å finne den.
I dag er det nøyaktig 127 dager igjen til det store rennet går av stabelen.
Vi tror det er på tide å begynne å trene.
PS. Sliten synes tittelen på dette innlegget er fantastisk. Lider muligens av ettervirkninger av jobb i tabloidpressen.
En helt topp bloggpost
Innsendt: 8 november, 2011 Arkivert under: tynn luft | Tags: ekspedisjon, høye fjell, Himalaya, Karakoram, Pakistan, Spantik 2 kommentarerSliten og Blid var faktisk på toppen av Spantik (7027 moh) i august. Dere har bare ikke fått se det ennå.
Her er beviset, endelig, med obligatorisk topp-positur:
Det går ikke an å beskrive hvordan det føltes. For det husker jeg ikke. Men jeg antar at jeg var ganske sliten. Og ganske blid. Ganske kvalm. Og veldig lettet.
Dette bildet er tatt på vei mot høydecamp 2. Eller høydecamp 3. Jeg aner ikke. Det er uansett ikke fra toppnatten, for da gikk vi uten tau.
Men bildet får duge som illustrasjon på toppnatten, likevel. Det var jo snø og mørkt, da også. Det er litt mangel på bilder fra den toppnatten, nemlig. For Blid var faktisk litt sur. Og Sliten var i sitt vante høydehumør: Sliten og sur.
Sliten på vei ned igjen. Ganske sliten. Og ganske blid, egentlig! Snart skal jeg også bli sulten, noe jeg ikke har vært på 60 timer.
(Oppkast-sarte sjeler: Ikke les videre!)
Sliten spydde bare én gang på vei mot toppen denne morgenen. I mørket. Alene. Helt i starten. Jeg var allerede nest bakerst i gruppen. Hadde mistet resten av gjengen av syne. Hadde akkurat klart å trøkke nedpå en halv stripe Kvikk Lunsj og to slurker vann. Trodde det skulle gå bedre fra nå. Det gjorde det ikke.
Men så spyr jeg, plutselig. Og da går kvalmen over. Jeg heller nedpå mer vann. Tar ett skritt. Tar det neste også. Hører på stillheten. Ser Blid vente langt der fremme. Tar enda ett skritt. Det begynner såvidt å lysne. Skrur av hodelykten. Snur meg. Og ser dette:
Da tar man noen skritt til.
Helt til man kommer hit. Her er det omtrent halvannen time igjen til toppen. Og her fryser man. Ikke sånn «å nei, det er 20 minus og ti minutter til bussen kommer»-frysing. Men sånn «nå mister jeg faktisk én eller flere kroppsdeler»-frysing.
Han til venstre er Tim, guiden vår. Tim er kald. På føttene. Så kald at han må ta dem ut av dobbeltstøvlene og det doble laget med ullsokker, sånn at høydeguide Taqui får varmet dem i armhulen sin. Brrr.
Lite ante vi om at vi skulle svette oss i hjel på vei ned igjen. Kjenn litt på følelsen: Så kvalm at du ikke orker å drikke, fordi du bare spyr det opp igjen om to strakser. Men så tørst at du ikke klarer å la være.
Til slutt: Et nydelig bilde av fantastiske Philip. Som, etter å ha fryst seg fra sans og samling halvannen time fra målet (han ristet av gråt), til slutt kom seg på toppen. Som sistemann – og helt alene. For en bragd! Vi bøyer oss i snøen.
Ok, nok Pakistan-bonanza for en stund! Eller vent, dere har jo fortsatt ikke sett bildene fra Karakoram Highway. Eller blinkskuddet vårt fra bin Ladens Abbottabad! Heng med!
Og fortell oss gjerne hvilket fjell du skal klatre neste sommer. Hørte vi Spantik? Hæ?
Autostrada á la Pakistan
Innsendt: 3 november, 2011 Arkivert under: tynn luft | Tags: Arandu, Himalaya, Karakoram, Pakistan, Skardu, Spantik Legg igjen en kommentarVi har ikke de beste veiene i Norge, vi har ikke det.
Men etter å ha vært i Pakistan klager jeg aldri mer på norsk veistandard.
Slik satt vi i nesten seks timer:
livetliksom 