Livet etter skisesongen, liksom

Hva gjør egentlig Sliten og Blid når det ikke er skisesong?

Man skulle kanskje ikke tro at vi legger oss ned på latsiden når våren endelig er her. Siden vi er relativt aktive ellers i året. Men det gjør vi.

Mai er vår faste feriemåned. Ferie fra karbolading, intervaller, pulsklokker, smøremeldinger, blåfrosne lepper og milelange skiturer.

Mai = fest, sol, sommer og Spania. Hver eneste mai. Helt sant! Bildebevis:

Melkeallergikeren Blid fant sin favoritthylle i matbutikken i Spania. Ferien reddet!

Vi satt på balkongen og så på post-solnedgangen.

Vi dro til det mest sjamerende stedet i England: Gibraltar. Og ja, vi måtte selvsagt bestige «fjellet» der. Med gondol.

 

Og så dro vi til et sjarmerende sted i Spania: Córdoba. Der var det 40 grader. Blid fikk dermed ikke bruk for ulltrøya han hadde med i bagasjen. Sliten gikk for kjole av typen «snart er det 17. mai».

 Etter at vi kom hjem fra Spania, har vi:
1. Tenkt at vi kanskje skal trene en dag.
2. Snakket om å kjøpe rulleski.
3. Snakket om å trene.
4. BADET i en norsk fjord (bare Sliten, Blid bader ikke hvis det er under 25 grader – i vannet).
5. Polert en båt (trolig bra for en eller annen skimuskel).
6. Sagt hei til alle vennene våre, som vi ikke ser så altfor ofte når det er hvitt ute. Fordi da er de fleste opptatt med å være inne. Og vi er opptatt med å være ute.
7. Blitt litt småbekymret da vi begge ble usedvanlig andpustne etter å ha gått opp de fem trappene til loftsboden. Interessant.
Men i går, da GIKK vi en tur til Maridalsvannet. Det er en halv mil dit. Og en halv mil tilbake. Vi er i gang igjen!
Trodde vi. Helt til vi havnet i hvert vårt vennelag i kveld.

Likevel tok Sliten merke i Birken i år. Og Blid perset i Hauer’n.

Eller kanskje akkurat derfor.


Sooolbrente!

20120429-194322.jpg

Men fornøyde! Etter to lange dager på ski, har vi nå fråtset burger og Cola på Lom. Neste stopp: Oslo!


SNØ!

20120428-101240.jpg

Ser dere blå himmel?
Det ser ikke vi.
Oi, nå kom faktisk solen her. As we speak.
Sikkert borte igjen før denne bloggen er postet!
Men det er mye snø, i alle fall! Hurra!


Den store pokalguiden

Så var det livets store spørsmål, da dere: Hvor i alle dager skal man gjøre av alle disse Birken-pokalene man har slitt seg gjennom x antall 54-kilometere for?

Vi har syv svar på spørsmålet. Her er pokalforbrukerguiden dere ikke visste dere trengte:

1. I mål: Endelig et fornuftig sted å ha kaffemåleskjeene!

2. Usminket sannhet: Sliten gikk fortere enn Blid i årets Birken. Nytter ikke å sminke bort det.

3. Pirk: Litt morsommere for tannpirkerne å være i en pokal enn i esken sin. Antar vi.

4. Lystig minne: Perfekte til telys. Laget på mål, faktisk – passer akkurat!

5. Pennevenn: Merket i Birken er definitivt noe å skrive hjem om.

6. To tannbørster tett i tett: Romantisk, men mulig kjærleikspokalen ruster etter hvert.

7. Hypersunn godteskål: Aldri plass til flere kalorier enn man brukte på å oppnå pokalen.

Hva bruker du pokalene dine til? Eggeglass? Shotglass? Fortell oss!


Hvorfor jeg aldri mer skal gå Birken

Da var Birken over for i år! Gudhjelpesegogheldigvisogtakkogprisfordet.

Det gikk bra for Sliten, og litt mindre bra for Blid. Sliten tok merket, og gikk til og med raskere enn Blid. Oups.

I forkant av rennet gikk det mange rykter om magebakterier i Sliten&Blid-leiren. Var de sanne? Til det har Blid følgende kommentar:

– Det var noe rusk i maskineriet, ja. Kroppen spilte ikke på lag i dag. Jeg kan ikke skylde på smøreteamet.

Sa han. Han kunne i alle fall ikke skylde på utsikten fra campinghytta ved Rena:

20120320-133426.jpg;

Sliten hadde ikke helt dagen hun, heller. Men hun skal spare dere for den aller verste, surmagede, sutrete klagingen.

Nei forresten, det skal hun ikke.

Her er åtte årsaker til at Sliten ALDRI mer skal gå Birken:

1. God skiteknikk har lite eller ingenting å si når man enten går i kø eller det ikke finnes spor å plassere skiene i.

2. Nye klisterski med Cera-pulver, høyfluor-klister (!) og riktig rillemønster til tross; ALLE sklir forbi Sliten i ALLE nedoverbakker. Tusenvis av folk bare glir forbi. Finnes det noe mer demotiverende?

3. Flytter de samme folka seg når Sliten vil forbi dem i oppoverbakkene? Håhneida. Hun er i bedre form enn dem, nemlig. Men det nekter de å tro.

4. Birken er et stakerenn. Faktisk. Slitens stakemuskler er beskjedne.

5. Når man endelig kan hvile i nedoverbakkene, kan man ikke det likevel. Fordi det ligger så mye søppel i sporene at man hele tiden må løfte den ene eller den andre skien.

6. Kramper i armer og lår slår alltid inn i den siste motbakken før Midtfjellet. Rett før det skal stakes/gås dobbelttak med fraspark i en sinnssyk fart til Sjusjøen. Slår visst aldri feil.

7. Folk snakker om dette såkalte «raske føret». Det er bare det at når klisterlaget under skiene er for tynt, så betyr raskt føre at det går veldig raskt BAKOVER. Altså mot Rena. Og det er feil vei, mål er i Lillehammer.

8. Det er ikke plass til flere pokaler hjemme.

Så: Hvis du har lurt litt på å gå Birken, så bør du nå være overbevist om at du ikke må finne på å gjøre det.

Bare se på bildet under. Sånn ser det ut noen minutter før start for pulje 12.

Ser det morsomt ut?

Nei, det gjør ikke det vøtt.

20120320-133451.jpg

MEN.

Omtrent 17 minutter etter målgang, skjer det noe mystisk i Slitens hode. Hun begynner å glemme smertene. Fortrenge krampene. Kvalmen avtar. Anstrengelseshosten også. Snart skal hun hente pokalen sin i Håkons hall. Sette seg på bussen til Rena. Drikke Cola, tenk. Spise burger. Gumle smågodt. Sove i elleve timer. Senke seg ned i et boblebad dagen derpå. Spise enda mer burger. Og drikke en øl. Ta imot hyllestene. Klappe seg selv på skulderen.

Og enda noen dager senere skal det ramle en rar drøm ned i hennes hode. En drøm om rulleski.

Rulleski.

Det er point of no return. Herfra er det ingen vei tilbake.

Det blir sommer, sol og … rulleski.

20120320-133554.jpg

Og kanskje Birken for femte gang i 2013?

Psst. Heng med videre på livetliksom.com, og du får svaret på det du alltid har lurt på:

Hva i alle dager skal man gjøre med alle disse Birken-pokalene man får? 


Femtifirekilometer

Lørdag 17. mars 2012 kl. 09.00 skjer det. Det skjer også lørdag 17. mars 2012 kl. 09.05.

Det er nemlig starttidene til henholdsvis Blid og Sliten i årets Birkebeinerrenn.

Han her gleder seg ikke:

20120316-105444.jpg

Men innholdet i denne handlekurven gleder hjertene våre. Eller i alle fall hjernene og smaksløkene våre.

KARBOBONANZA!

20120316-105355.jpg

Nå setter vi oss snart i bilen. Bilen går til Rena. Med obligatorisk burgerstopp, selvsagt.

Og tissestopp. Her skal lagrene fylles!

Dette skal vi snakke om: Føret, at vi må stå opp kl. 05.00 i morgen, føret, hva vi skal smøre med, føret, når vi burde være på første drikkestasjon ifølge merketidene, føret, hva vi skal pakke i sekken, føret, hvor digg det blir å drikke Cola når vi endelig er på Lillehammer, føret, hvor mye vi gleder oss til obligatorisk boblebad-stopp på veien hjem søndag, føret, hvor mye vi gruer oss til de siste kilometerne fra Sjusjøen og ned, føret, at de kommer til å si «gnistrende føre» på NRK-sendingen – men at det ikke gjelder for de 14 000 som starter etter klokken 08.00, føret, om vi klarer merket – eller ikke. Og litt mer om føret.

20120316-105427.jpg

Siste Bråsterk på gymmet før Birken. Ja takk til stakemuskler hvis klisteret ikke sitter.

Og nå er det meldt kuling over fjellet i morgen – feil vei. Altså sterk motvind. Kanskje uten feste. Bye, bye merke.

Å herrejesus, som vi gruer oss.

Men i morgen, sånn cirka kl. 13.50-ish, er det VÅR.

I alle fall i noen dager. For vi skal jo oppsøke snøen de tre påfølgende helgene også. Selvfølgelig!


Ja, så har det blitt vår, så har det blitt vår, i år

Jaja. Da var det vår på Torshov. Slik ser det i alle fall ut utenfor vindaugane våre nuh.

Men innenfor vinduene er det vinter. I alle fall i hodene våre. Det må jo nesten det nå, siden vi skal gå et renn som heter Birkebeinerrennet lørdag.

Derfor var det ut på ski i ti plussgrader i dag. På med ulltøyet, liksom! Og sportstape rundt skarpe negler som sliter på tynn hud i trange skistøvler. Blid matcher selvsagt ullstillongs og sportstape. Man har da stil.

Men først: Jentenes tremil i Kollen. Blid valgte å se på tv i skiantrekket. «Det er sånn fotballsupporterne gjør». Sa han.

Atlas fulgte opp, og tok på seg vinterpelsen.

Her har Blid slengt stumpen nedpå på Heggelia, etter 15 kilometer med slafs-slurp-føre fra innerst i Sørkedalen.
Ett rundstykke, en halv Cola og noen Ballerina-kjeks senere, og vi gikk 15 kilometer hjem igjen.
Er det tremilssøndag, så er det tremilssøndag.

Men hvorfor i alle dager er konseptet 5,4milslørdag oppfunnet?


Birken er det eneste vi tenker på

Hver eneste dag, time, minutt og sekund går nå med til å tenke på de 54 kilometerne mellom Rena og Lillehammer.

Har vi trent nok? Eller skal vi legge inn flere intervaller de neste dagene? Har vi kjøpt nok energidrikke? Skal vi levere inn både kaldski og klisterski til prepp? Har vi booket buss tilbake til Rena? Og ikke minst: Hvordan blir været lørdag 17. mars? For vi ORKER IKKE sørpeføre fra Sjusjøen til Lillehammer. Nemlig. Vi vil ha trikkeskinner.

                                                                      Foto: Birkebeiner.no

Vi tenker altså bare på Birken.

Eh. Vel.

Virkeligheten er (dessverre?) ikke helt slik. Sannheten er som følger:

Vi har ikke hatt på oss ski siden søndag 5. februar (Hauern).

Ouch! Den svir, altså.

Hva vi har brukt tiden vår på?

Nei, altså. Sliten har jo vært syk, stakkars. Og så ble Blid syk – dagen før vi dro på ferie!

Og så dro vi på ferie, da. Der var det mye ørken og lite snø. Mest sand og strand og vann.

Hotellet hadde faktisk en tredemølle, i alle fall hadde vi sett det på bildene på internettet før vi dro. Og vi hadde joggesko i kofferten. Men klarte vi å samle sammen nok energi til å bruke de skoa? Nope. Gadd vi å gå over veien for i det minste å kikke på dette treningsrommet? Håhneihda! Men vi heiv i oss mye Solvipect og Paracet, så det var så hyggelig atte.

Og så ble Blid frisk.

Og da vi kom hjem fra ferie? Nei, tjaaa…

Da var det jo vår.

Så moralen blir noe slikt som dette: Selv om man deltar på Birken-galskapen, kan altså livet inneholde andre ting enn ski. Så får den berømte tiden vise om et slikt liv er et MERKEliv.


DNS

Håhei, betyr tittelen at Sliten&Blid skal ha show på Den Nationale Scene?

Neppe. I vår verden betyr DNS «did not start», og det var nettopp det vi gjorde i Holmenkollen skimaraton forrige lørdag. Vi startet ikke.

Warum? Sliten hadde vært sliten hele uka. Og på dødsleiet i forkjølelsesskalaen. Blid hadde jobbet litt, som vanlig. Sovet dårlig på grunn av Slitens liggende trening av kjernemuskulaturen, også kalt hoste. Også har han visst en skade i hånden! Jøss!

Så da ble det DNS på oss begge!

Sånn lå vi. I fosterstilling. På sofaen. Hjemme. Med landslagsdrakten. Ellerno.

Men livetliksom vil gjerne gratulere vår ivrige leser og skigåer for klubben Saftsuse med meget godt gjennomført renn! Imponerende tid!

Og mens vi er i gang: Sender også et grattis til vår liksom-onkel* Gahr Støre med vel gjennomført damedistanse, altså 23 km. Puslete distanse, men god tid.

*Liksom-onkel fordi hans kone, Marit Slagsvold, later til å tro at hun er i slekt m godeste Blid. Men så heldig er hun ikke, altså!


Over!

Halleluja – Hauern er over!

Søndag var dagen. Etter å ha ladet opp med verdens iskaldeste tur til et langstrakt nabolands hovedstad, med masse jobb, ikke altfor mye søvn, usedvanlig mye frysing og kun én liten intervall på hotellmølla, lå jo alt til rette for å gå skikkelig fort i et skirenn. Blid hadde nøyaktig den samme oppladingen, bare i et annet langstrakt lands hovedstad. Oh well.

Likevel gikk det ganske så bra! Riktignok kranglet motivasjonen til Sliten ganske så bra i seksdraget på søndassmårran, men kaffe kurerte det verste gruffet.

Og da vi først satt i bilen, gikk det meste som (swix)smurt. Faktisk var det ganske så hyggelig! Svigers kjørte oss, på start møtte vi flere hyggelige mennesker, i løypa også. Frasparket satt, Camelbaken frøs bare pittelitt og syra i beina var ikke så altfor ille.

Sliten var i alle fall veldig blid. Oi, så blid hun var.

Og tidene? Det er jo tross alt det viktigste.

Sliten gikk på 3:29:27.

Blid gikk på 3:18:26.

Sabla fort, ikke sant?

Det synes vi. Det er tross alt 45 kilometer.

Men det synes ikke Jonas Gahr Støre. Han gikk på 3:16:57, men uttalte selv at tiden var litt «så som så».


Hauern, here we come!

 

Yesyes, da er det kun ni dager igjen til årets første skirenn, og vi er alt annet enn klare.

Vi prøver å gjøre oss klare, da. For eksempel med å gå Hauern-traseen på kosetid før vi faktisk må gå Hauern-traseen på ikke-kosetid neste søndag.

Også i år er det, tradisjonen tro, ny trasé (eller ny trasse, som det står på hauern.no – nydelig drammensk!).

Og, tradisjonen tro det også, er Drammens utmark utrolig godt skiltet. Som her for eksempel, her går det skiløyper i to retninger – mens Hauern går i en tredje – rett ut i skauen uten spor. Det er jo nydelig. Men vi gikk for Tverken, vi.

Det var riktig. Da står det 1-1 mellom Sliten&Blid og Finnemarkas skiltansvarlige, de har nemlig lurt oss før! Men ikke denne gangen. Men, rett skal være rett: Selv om de ofte skilter feil, så har de i alle fall skiltet Hauern! Vi klapper for det.

Selv om ikke Bli’ var overvettes immponert (nå er vi i Drammen, dere):

Til slutt: Været var artig.

Men, som alltid: Det artigste var å finne frem til såffan hjemme i hovedstaden. Pus, pannekaker og peis.


Tour de Sliten & Blid

Vi skal aldri, aldri, aldri mer klage på at Pætter, Therese eller Bjørgen blir slitne i Tour de Ski. Bli skuffet over at de ikke vinner, kanskje. Men ikke klage.

For nå har vi gått vår egen tour.

Forrige helg tilbragte vi tre vidunderlige dager på Skeikampen. Planen var enkel: Ski hver dag, ikke lov å bruke mac (med unntak av å booke nærstående ferie), lese mest mulig bok, spise en del sjokolade og mye godt fôr. Og drikke AMARONE! Huhei, i oljenasjonen vi lever.

Dag 1 var det såvidt vi rakk dagslyset. Grunnet frokost, kaffe, kaffe, bok, bok, taping av gnagsår. Og sinnssyk sterk vind + snøvær. Men været ble bedre. Og formen, den var sånn passe bra.

Dag 2 startet lovende med føttene på gulvet rett før kl. 11.00.

Ja, det er lovende.

Vi rakk 12 km før lunsj, og åtte etter. Formen var ultramegasuperbra, særlig Sliten sin. Hun var rett og slett veldig blid. Mens Blid var ganske sliten.

Dag 3 startet enda mer lovende, vi var på føttene rett etter kl. 09.00. Grunnet Slitens tur i kjelleren for å hente krefter i går (ikke bokstavelig talt), var formen hennes heller laber. Men Blid derimot, han hadde sin aller beste dag.

Oioioi.

Og det er 17 dager igjen til jul.

Ikke?

We wish.

Det er 17 dager igjen til Hauer’n.


Og det er åtte dager igjen til jul…

Jaså, så vi skulle trene 10 ganger før jul?

Det var jo et hårete mål.

Men, i avdelingen for gode nyheter, trur’ukke vi har trent seks – 6 – ganger allerede?

Og ennå er det åttte dager igjen til jul. Juhu!

Fire treninger og åtte dager igjen til jul. Det må bety gymmen og sofaen/kafeen annenhver dag den neste uken, det.

Det må da gå?

Som motivasjon har vi denne galskapen:

Bildet er tatt en tidlig marsmorgen på Rena. En helt tilfeldig marsmorgen.

Men hittil har det ikke vært bare enkelt å få trent. Allerede denne uken holdt det på å skli ut skikkelig ordentlig, liksom. Mandag kveld ble brukt til julegaveinnkjøp, og tirsdag kveld ble brukt til, tja, gudene vet. Tiden forsvant, i alle fall. Men – onsdag kveld ble det løftet og peset fra 21.30-23.00 på treningssenteret, og i går ettermiddag var det intervallsykling. Hjelpes!

Har det kostet oss noe, bortsett fra svette, blod og tårer – har vi gått glipp av førjulsstemningen?

Tja, vi har da fått med oss alle episodene av «Nissene over skog og hei», dog på nett-tv. Kjøpt nesten alle julepresangene. Jobbet og jobbet. Jobbet litt til. Vært på julebord. Vært ute på livet. Kost mye pels. Kanskje ikke vasket så mye, eller bakt så fryktelig mange slag julekaker. Men man skal da ikke få slag, heller!

Og nå håper vi snøen blir liggende i høyden, så vi kan gjenta forrige helgs nydelige, langsomme skitur!

Men først skal det slappes av. For i dag, i dag har Blid bursdag. Så i dag skal pulsklokken få ligge i fred i skuffen sin. Der ligger den godt.

Dette er et bilde av gaven fra Sliten til Blid for to år siden, da han ble 30. Det var en pulk og verdens beste tur over Finnmarksvidda. (Har dere forresten lest artikkelen vi hadde på trykk i VG forrige søndag? Fra Finnmark! Hvis ikke: Skal blogge PDFer av artikkelen en vakker dag.)

Men, nok om trening og viddekryssing. Nå må vi ha litt julestemning på (en sjelden dag på) hjemmekontoret:


En MERKElig opplysning

I går trykket Dagens Næringsliv en artikkel om hvordan man skal spisse langrennsformen de neste 8 ukene.

Sliten og Blid, som de ivrige Birken-merkejegerne de er, i alle fall Blid, som ikke har tatt merket ennå, i motsetning til Sliten, som har hele to merker, tenk, og som starter hver eneste dag med å drikke en slurk melk av hver av de pittesmå pokalene, neida, joda, neida, kastet seg ivrig over artikkelen. Sjølsagt.

Men hva finner vi?

Jeg siterer: «Landslagssjef Trond Nystad mener fire økter i uken er mer enn nok for mosjonister som ønsker å klare merket i Birken.»

Dette er jo bare tull. Har har vi ligget på latsiden helt siden 14-tiden lørdag 19. mars 2011, da Sliten og Blid befant seg på en svetteluktende mannfolkbuss tilbake til Rena igjen.

Ok, da. Vi har tråkket litt oppi marka i sommer. Og Blid har syklet litt. Og klatret et lite fjell.

Men ellers har vi stort sett jobbet. Og levd livet:

Så det handler altså ikke om å spisse formen. Det handler om å finne den.

I dag er det nøyaktig 127 dager igjen til det store rennet går av stabelen.

Vi tror det er på tide å begynne å trene.

PS. Sliten synes tittelen på dette innlegget er fantastisk. Lider muligens av ettervirkninger av jobb i tabloidpressen.