Slik hadde vi det altså i påsken!
Innsendt: 4 mai, 2012 Arkivert under: fysisk fostring, på tur | Tags: breistølen, gudvethvormangekilometer, påske, skarvheimen, storstølen, sulebu, tyinkrysset Legg igjen en kommentarDere sier: «Eh, den påsketuren deres gikk vel ikke så bra?»
Vi sier: «Hæ? Hva mener du?»
Dere: «Dere kom ikke så langt…?»
Vi: «Hehe, nope! Det er helt riktig. Vi kom ikke halvveis engang. Men det er bare hvis man teller kilometer. Vi hadde det faktisk SKIKKELIG fint. Ganske så slitsomt. Men VELDIG fint!»
Se bare her:
Det er ikke så rart at dere sier det dere sier. Vi gikk jo relativt hardt ut i forkant. Haha!
Men vi er da alle enige om at det ikke er antall kilometer som gjelder?
Det er antall smil som gjelder.
Hvor ofte vi smilte?
Vet ikke helt. Ikke så ofte denne dagen, i alle fall:
I slike bakker var det heller ikke så mange smil:
Og slike bakker var det innihampen mange av.
Men så ble det flatt:
Og så ble det natt.
Og så ble det bart.
Og da ble Sliten blid.
Faktisk.
Ha respekt for sterk kuling og dra hjem i tide
Innsendt: 8 april, 2012 Arkivert under: fysisk fostring, på tur | Tags: fjellvettreglene, raggsteindalen, skarvheimen, storestølen, tyinkrysset Legg igjen en kommentarUtsikten vi har akkurat nå?
Jo, furutrær, fjord og fjære.
Har vi gått så langt på ski i påsken, at vi har nådd helt frem til fjord og fjære? Fikk vi plutselig vindstille vær, sol og superføre? Snødde det så mye, at det ble mulig å gå på ski lavere enn 1000 m.o.h.? BLE PLUTSELIG SKARVHEIMEN FLAT?
Nei.
Vi dro hjem.
Selv om life tidvis was good.
Så var det tidvis ikke så good, også.
Manglende snø, altfor hard snø, altfor høye fjell, altfor dype daler, altfor mange minusgrader, altfor mange sekundmeter vind og altfor lei av Real Turmat gjorde sitt til at syv dager på ski og seks netter i telt var nok.
Som oftest var det nemlig sånn:
Ja, pluss en oppoverbakke på et par kilometer og 400 høydemeter i sikte, da.
Og selv om vi elsker å være på tur, er livet på tur også ganske slitsomt. Det er liksom alltid noe å gjøre! Er det ikke snøsmelting, så er det matlaging, opppumping av liggeunderlag (!), soving, pakking, orging, dobesøk, ikke dobesøk akkurat nå forresten for nå kommer det noen skiløpere, oppsetting av telt, nedpakking av telt og oppvarming av fryst rømme. For ikke å snakke om den annenhverdaglige tannpussen, da.
Vi nådde altså aldri familiehytta vi hadde planer om å nå. Vi nådde ikke Finse engang, som ble målet vi satte oss underveis.
Vi nådde Storstølen, ved Raggsteindalen. Det er utrolig langt unna det målet vi egentlig hadde satt oss. Meldinger om sinnssykt dårlig vær og litt usikkerhet om Strandavatnet egentlig hadde tykk nok is til å holde oss, førte til at vi kastet inn det håndkleet vi selvfølgelig ikke hadde med oss. Vi er da gramjegere.
Dessuten har vi opplevd/overlevd sinnssykt dårlig vær på etappen Raggsteindalen-Finse tidligere. Og som de ekte fjellfolkene vi er, så har vi respekt for både vær, værmelding – og vet å vende i tide.
Vi vet ikke hvor mange kilometer vi gikk engang. Vi vet bare at det ikke er 250.
Men samma det, det handler jo ikke om antall kilometer man går. Det hainnle om å leve. Eller å overleve, da.
Dessuten nådde vi en familiehytte til slutt. En annen, en. På null m.o.h. Ved hjelp av buss, tog, taxi og bil. Fint, det også.
livetliksom 