Det er faktisk noe som heter «altfor varmt»

Nå er ikke ti varmegrader spesielt kaldt til norsk november å være.

Men det kommer til å bli kaldere. Snart. Helt sant.

Da kan det være greit å tenke på at vi er ganske heldige her oppe i nord.

Heldige?

I over 29 år har ikke Sliten trodd det var noe som het «for varmt».

Men det var før hun tilbragte fem dager i Doha i Qatar i september.

September er ikke engang den varmeste måneden i Qatar. Fytti! Eller fotti, om du vil.

Det var så VARMT! På denne stranden holdt vi ut i 13 minutter. Tretten! Etter en måned i Himalaya! Det va’kke tell å tru!

I byen tok vi taxi overalt. Overalt! Vi som elsker/liker å gå. Her hadde Sliten spasert hele 500 meter, i ultrasakte tempo. Ble både svett og sint og sliten. Nydelig med svettevåt t-skjorte på museumsbesøk.

Men det er få som blir så varmeslitne som Blid. Vanligvis blir han fryktelig sliten av shopping.

Men i Doha var shopping en dyd av nødvendighet. For på kjøpesentre har de noe som heter air condition.

Her tar Blid en pause fra shoppingen. Forsøkte å slikke litt sol. Det var ikke mulig. Selv kameralinsen svettet! Hahahahahahahahahaha!

Reklamer

Å nei, ikke flere eventyr nå, vel?

Hurra, da er vi endelig på ferie i Doha i Qatar! Nå skal det spises, soves, leses bok, sees på tv, nettsurfes, soles og shoppes. Og soves enda litt mer!

For det har tatt sine krefter å komme hit!

På vei TIL basecamp brukte vi fire dager, regnet fra Skardu. Men på vei ut skulle vi bare bruke to! Vi gikk raskt i 11 timer første dagen. Først klamret vi oss nedover “wall of death” fra basecamp, småløp over isbreen i fire timer, og trasket så på endeløse stier resten av dagen. Andre dagen sto vi opp i otta, klokken 5 altså, og brukte cirka 4 timer på å gå – og 5–6 timer i jeep på ufattelig dårlige veier. Det gjaldt å holde seg fast, og til tider spenne alle musklene i kroppen. Sliten spenner forresten alltid alle musklene i kroppen i bil i slike skumle land…

Farvel all snø, høye fjell og tøffe utfordringer!

Men vi kom frem til Skardu til slutt! Så lørdag kveld ble det fest med grillet kylling, kake, Cola og “Hunza-water”. Sistnevnte er noe hjemmebrygg som folket i Hunza-området nord i Pakistan lager! Absolutt ikke lovlig, men likevel akseptert. Forøvrig lenge siden Sliten og Blid har vært på en fest der alkoholinntaket besto av 1 dl drikke med vinstyrke omtrent og der vi var i seng før kl. 23. Da var vi, som vanlig, de siste som forlot partayet…

Neste dag kom likevel nedturen. Da fikk vi høre at flyet fra Skardu til Islamabad ikke hadde gått de siste dagene. Flyet går nemlig ikke dersom det er dårlig vær (les: lave skyer).  I tillegg har Pakistan International Airlines altfor få fly, så hvis Skardu-flyet er forsinket fra Kabul, for eksempel, nei da går det ikke til Skardu den dagen…

Dessuten hadde det hopet seg opp med ventende passasjerer. Det er nemlig sånn at folk med billett til de foregående dagene har prioritet foran alle med billett den dagen flyet går, pluss at alle “viktige” militærmennesker og andre høytstående fyrer (for det er aldri kvinner) har prio foran vanlige folk, som oss, ja så da… Da var det egentlig bare å sette seg inn i bilen for et nytt to dagers eventyr –  for å KJØRE til Islamabad. Grøss, det var det siste Sliten hadde lyst til akkurat da, for å si det mildt.

Men å kjøre Karakoram Highway høres da ikke så ille ut? Det er jo en “highway”!? I tillegg er det kjent som det niende underverket i verden og var ferdigstilt i 1979. Vel, det var ille. Mer om det i neste bloggpost, nå må vi ut og utforske Doha – i 37 varmegrader, hmm!


Himmel og hav, vi er i Himalaya

Jøjemeg! Etter en lang fredag med jobb, henting av visum, pakking, pakking og pakking, som gikk over i fredag natt med enda mer pakking og “skal bare podcaste” og “skal bare sjekke om satellittelefonen virker enda en gang” og “skal bare kose kattene” og “skal bare redigere bryllupsbildene vi tok i juni” og “skal bare panikksjekke at vi faktisk har med nok godis” og “skal bare skal bare”, ja, så var vi på flyet til Stockholm i åttetiden lørdag morgen.

Den turen gikk fort, gitt. Vi sov. Så sov vi på noen benker på Arlanda, så sov vi på flyet til Doha, i tillegg til å se en film og spise flymat, selvfølgelig. Og så fikk vi sjekket mail på flyplassen i Doha, og da ble vi fornøyde. Og der var det varmt, forresten. 38 grader er bare for mye. Punktum. Håper det er litt kaldere når vi skal hvile kroppene våre der i seks dager om en måned!

Men så tok vi altså flyet til Islamabad. Og plutselig var vi i Pakistan. Landet klokken tre om morgenen, Pakistan-tid, og var på hotellet klokken fem. Så da fikk vi en god natts søvn der, hele halvannen time ble det, og frokost og greier. Stas!

Så var det rett tilbake til flyplassen og kjempe seg gjennom køene på innenlandsterminalen, der det raknet litt for vårt britiske team-medlem, som har bodd syv år i India, men som likevel lot seg irritere kraftig av manglende køkultur. Jaja, vi kom oss jo på flyet, som er det viktigste, og vi landet trygt her i Skardu, som er enda viktigere.

Innflygingen hit kan fint måle seg med landing på Ørsta/Volda flyplass, noe som ikke er for amatører, akkurat. Kjempegøy, syntes Sliten, som glemte å puste noen minutter og som var beyond sliten på det tidspunktet. Blid syntes selvsagt at det var ganske gøy, han fikk et introkurs i Baltistan-urdu av en hyggelig Skardu-jente og fikk se  både Karakoram-fjellene og den kjente 8000–meteren Nanga Parbat. Selv fløy vi på 8300 meter, lavere enn noen av fjellene, så jadaså. Men Sliten foretrekker en times “spennende” flytur fremfor tre dagers “ultraspennende” kjøretur på smale Himalaya-veier any day. Tross alt!

Så da er vi her, da! Har møtt ekspedisjonslederne og et par av deltakerne. Virker lovende! Resten kommer i morgen eller tirsdag. Så da  blir det antakelig noen rolige dager her før ekspedisjonen begynner for alvor. Ting vi passer på å nyte: Kald Cola, spise ved et bord, spise med kniv og gaffel, sitte på en stol, ligge i en seng, vannklosett, BBC på tv og privatliv.

Nå mer av disse tingene, før vi skal sove, sove og sove. Tror vi skal unne oss et par Laban i kveld! Jøjemeg!

Utsikten fra rommet vårt! Induselven som renner forbi!


På vingene!

Vi er på vei! Nå mellomlanding i Doha i Qatar!
Best å få sendt den siste mailen før vi havner i huttiheita en måneds tid…

20110730-083741.jpg

20110730-083856.jpg