En helt topp bloggpost

Sliten og Blid var faktisk på toppen av Spantik (7027 moh) i august. Dere har bare ikke fått se det ennå.

Her er beviset, endelig, med obligatorisk topp-positur:

Det går ikke an å beskrive hvordan det føltes. For det husker jeg ikke. Men jeg antar at jeg var ganske sliten. Og ganske blid. Ganske kvalm. Og veldig lettet.

Dette bildet er tatt på vei mot høydecamp 2. Eller høydecamp 3. Jeg aner ikke. Det er uansett ikke fra toppnatten, for da gikk vi uten tau.

Men bildet får duge som illustrasjon på toppnatten, likevel. Det var jo snø og mørkt, da også. Det er litt mangel på bilder fra den toppnatten, nemlig. For Blid var faktisk litt sur. Og Sliten var i sitt vante høydehumør: Sliten og sur.

Sliten på vei ned igjen. Ganske sliten. Og ganske blid, egentlig! Snart skal jeg også bli sulten, noe jeg ikke har vært på 60 timer.

(Oppkast-sarte sjeler: Ikke les videre!)

Sliten spydde bare én gang på vei mot toppen denne morgenen. I mørket. Alene. Helt i starten. Jeg var allerede nest bakerst i gruppen. Hadde mistet resten av gjengen av syne. Hadde akkurat klart å trøkke nedpå en halv stripe Kvikk Lunsj og to slurker vann. Trodde det skulle gå bedre fra nå. Det gjorde det ikke.

Men så spyr jeg, plutselig. Og da går kvalmen over. Jeg heller nedpå mer vann. Tar ett skritt. Tar det neste også. Hører på stillheten. Ser Blid vente langt der fremme. Tar enda ett skritt. Det begynner såvidt å lysne. Skrur av hodelykten. Snur meg. Og ser dette:

Da tar man noen skritt til.

Helt til man kommer hit. Her er det omtrent halvannen time igjen til toppen. Og her fryser man. Ikke sånn «å nei, det er 20 minus og ti minutter til bussen kommer»-frysing. Men sånn «nå mister jeg faktisk én eller flere kroppsdeler»-frysing.

Han til venstre er Tim, guiden vår. Tim er kald. På føttene. Så kald at han må ta dem ut av dobbeltstøvlene og det doble laget med ullsokker, sånn at høydeguide Taqui får varmet dem i armhulen sin. Brrr.

Lite ante vi om at vi skulle svette oss i hjel på vei ned igjen. Kjenn litt på følelsen: Så kvalm at du ikke orker å drikke, fordi du bare spyr det opp igjen om to strakser. Men så tørst at du ikke klarer å la være.

Til slutt: Et nydelig bilde av fantastiske Philip. Som, etter å ha fryst seg fra sans og samling halvannen time fra målet (han ristet av gråt), til slutt kom seg på toppen. Som sistemann – og helt alene. For en bragd! Vi bøyer oss i snøen.

Ok, nok Pakistan-bonanza for en stund! Eller vent, dere har jo fortsatt ikke sett bildene fra Karakoram Highway. Eller blinkskuddet vårt fra bin Ladens Abbottabad! Heng med!

Og fortell oss gjerne hvilket fjell du skal klatre neste sommer. Hørte vi Spantik? Hæ?

Reklamer

Oi, var det sånn det så ut?

Sliten og Blid har virkelig fått vist seg frem over fire sider i dagens VG. Men ingenting er som å oppleve turen på egen hånd.

Så værsågod, velkommen til høydecamp 3 på Spantik – 6200 smertefulle metere over havet:


SMS from 881621443106@msg.iridium.com

Folkens! Idag har be Sliten og Blid vt ptoppen av fjellet vt! 7027 meter! Imorgen ned til basecamp! HURRA!


Mislykket forsøk til camp 2

Hei igjen! Her er en bloggpost fra torsdag, som vi ikke fikk publisert fordi satellittelefonen ikke virker i dårlig vær… I dag skulle vi egentlig gått opp til camp 1 igjen, men det har regnet, tordnet, lynet og snødd de siste 48 timene, så det ser ut til at vi blir i basecamp en stund til. Koser oss med bok i soveposen så lenge!

Og her er torsdagens blogg:

Klokken 05.00 i går morges sto vi klare med dobbeltstøvler, stegjern og isøkser. En av våre to HAPer (High Altitude Porter) hadde blitt syk og kunne ikke bære så mye som vanlig, så Blid tilbød seg å bære en tung rull med tau. Etter cirka tre timer med til dels spennende gåing, hadde været blitt så dårlig at vi måtte legge fra oss det som skulle fraktes opp til camp 2 og snu. En halvtime senere kom sola, og gjorde det både varmt og slitsomt å gå. Flere steder gikk vi igjennom med snø til låret… På bakgrunn av dette har vi blitt enige om at avgang fra camp 1 må skje senest klokken 04.00!

Da vi endelig kom tilbake til camp 1, hadde de fleste litt vondt i hodet. Noe som sannsynligvis kom av en blanding av dehydrering, høyden og kraftige anstrengelser. Etter å ha summet oss litt, pakket vi sakene og dro ned til basecamp igjen. Nå venter en hviledag i basecamp før vi går oppover igjen…

Så nå sitter vi i teltet vårt, leser bok, knasker godis og hører på regnværet utenfor. Stas! Vi skal unne oss litt ekstra mye Non stop og Laban i dag – for å feire vår kjære, lille niese som fyller ett år i dag! Gratulerer så mye med dagen til Emilie, vi skal knusekose deg når vi er hjemme igjen :]

IMG_0137

 

 


Værfast i basecamp

Nå er vi værfaste i basecamp for tredje dag på rad etter den mislykkede turen til camp 2! Vi har nå virkelig fått føle det ustabile været i Karakoram på kroppen…

Dagene går merkelig nok fort, likevel. Frokost klokken 08.00, lunsj klokken 12.30, middag klokken 19.00 og i seng senest 21.30. Slikt å gjør! I mellomtiden er det enten tomprat i messeteltet eller siesta i hvert vårt telt. Eventuelt diverse tiltak for å holde teltet tørt, noe som ikke alltid er like lett.

Vi trenger nå minst en dag med sol før vi kan bevege oss opp til camp 1 igjen. Det er fordi det er til dels klyving på alle fire oppover dit, og det er altfor glatt med snø og is på steinene. Og på grunn av rasfare trenger vi minst to dager med sol før vi kan bevege oss videre til camp 2.

Når vi først får sol, kommer vi raskt til å bevege oss opp til camp 1. Deretter kommer vi nok ikke ned igjen før vi har vært innom camp 2 og 3, samt toppforsøk. Vi kommer ikke til å ta med oss PC og satelittelefon opp fra basecamp, det blir for mye å bære på. Så ikke forvent noe oppdatering av bloggen på minst en ukes tid. Hvis ikke vi blir stuck her i flere dager, da… :]

IMG_0241

Teltet vårt i basecamp idag tidlig!


Et rom med utsikt

Hei igjen! Nå er vi jommen oppe i camp 1, i gang med å smelte snø for å drikke og snart klar for en god (?) natts søvn her oppe på 5150 m.o.h.

Dagen har gått med til å pakke, hive i oss frokost og lunsj, og å klyve de 700 høydemeterne opp hit –  denne gangen med en kjempetung sekk på ryggen. Da har vi fortjent litt Nonstop og Laban til dessert, har vi ikke?

Men først litt norsk, frysetørket Real turmat til middag –  nam! Blid går for lapskaus, Sliten for den velkjente norske retten Pasta Provence. Yummy!

I morgen står vi opp i otta, avmarsj til camp 2 klokken 05.00. Skal ta cirka fire timer å gå opp dit. Og, hvis været er bra, får vi se K2, juhu!

Etter det skal vi helt ned til basecamp igjen. Best å gå den samme stien opp og ned, opp og ned… Forhåpentlig venter et godt geitemåltid oss når vi er nede i basecamp igjen i morgen!

Til slutt, dagens utsikt fra hotellrommet vårt:

IMG_0225

 


Nyter livet i basecamp!

Halloen!

Vi er trygt på plass i basecampen til fjellet vårt! Har vært her siden fredag allerede, har bare ikke fått satellittelefonen til å funke –  derfor ingen bloggpost før nå.

Men vi har det i alle fall strålende! Vi har sovet en del, deilig med litt fri fra frokost klokken 6 og avmarsj 6.45… Og: Vi har nesten blitt blåst vekk av den pakistanske hæren, som landet med helikopter her i basecamp (4500 m.o.h.) 7 ganger lørdag morgen for å hente sine kjære soldater –  som har hatt treningsleir til toppen av Spantik! Vi vil også bli hentet av helikopter når vi er ferdig med å klatre dette fjellet! Men vi må nok gå hele veien tilbake selv…

Ellers spiser vi meget godt. Pannekaker, pakistanibrød, cornflakes og kaffe med melk til frokost. Suppe, pasta/spaghetti/ris, kjeks og annet stas til lunsj. Og – til middag – nyslaktet geit… Veldig velsmakende, men vi har litt dårlig samvittighet for at stakkars R.G. (som har blitt geitas navn, forkortelse for “roasted goat”, var viktig å gi ham et navn som ikke var for søtt) måtte gå i tre dager inn til basecamp, bare for å havne på middagsbordet vårt. Men: Han smaker godt! Og han var søt, også!

I dag blir det hviledag på oss. I går gikk vi opp til camp 1, som ligger på 5200 m.o.h. Og ned igjen. Så har vi kanskje blitt vant til den høyden allerede. I morgen etter lunsj går vi opp for å sove i camp 1, så opp til camp 2 på onsdag, og ned igjen til basecamp samme dag. Og sånn går akklimatiseringsdagene. Vi ligger langt foran skjema, så det er gode sjanser for å nå toppen. Hvis været, kroppen og alt spiller på lag med oss, da!

Nå blir det en etterlengtet dusj på oss. Vi lukter ubeskrivelig vondt, så det blir bra!

Og: Ikke tro at det har skjedd oss noe hvis dere ikke hører fra oss på lenge, satellittelefonen er utrolig ustabil! Men selskapet vi er her med, Field Touring, blogger om turen på http://fieldtouring.blogspot.com –  så følg med der også!

Til slutt et bilde av utsikten fra teltet vårt –  ganske så fantastisk:

IMG_0205