En helt topp bloggpost

Sliten og Blid var faktisk på toppen av Spantik (7027 moh) i august. Dere har bare ikke fått se det ennå.

Her er beviset, endelig, med obligatorisk topp-positur:

Det går ikke an å beskrive hvordan det føltes. For det husker jeg ikke. Men jeg antar at jeg var ganske sliten. Og ganske blid. Ganske kvalm. Og veldig lettet.

Dette bildet er tatt på vei mot høydecamp 2. Eller høydecamp 3. Jeg aner ikke. Det er uansett ikke fra toppnatten, for da gikk vi uten tau.

Men bildet får duge som illustrasjon på toppnatten, likevel. Det var jo snø og mørkt, da også. Det er litt mangel på bilder fra den toppnatten, nemlig. For Blid var faktisk litt sur. Og Sliten var i sitt vante høydehumør: Sliten og sur.

Sliten på vei ned igjen. Ganske sliten. Og ganske blid, egentlig! Snart skal jeg også bli sulten, noe jeg ikke har vært på 60 timer.

(Oppkast-sarte sjeler: Ikke les videre!)

Sliten spydde bare én gang på vei mot toppen denne morgenen. I mørket. Alene. Helt i starten. Jeg var allerede nest bakerst i gruppen. Hadde mistet resten av gjengen av syne. Hadde akkurat klart å trøkke nedpå en halv stripe Kvikk Lunsj og to slurker vann. Trodde det skulle gå bedre fra nå. Det gjorde det ikke.

Men så spyr jeg, plutselig. Og da går kvalmen over. Jeg heller nedpå mer vann. Tar ett skritt. Tar det neste også. Hører på stillheten. Ser Blid vente langt der fremme. Tar enda ett skritt. Det begynner såvidt å lysne. Skrur av hodelykten. Snur meg. Og ser dette:

Da tar man noen skritt til.

Helt til man kommer hit. Her er det omtrent halvannen time igjen til toppen. Og her fryser man. Ikke sånn «å nei, det er 20 minus og ti minutter til bussen kommer»-frysing. Men sånn «nå mister jeg faktisk én eller flere kroppsdeler»-frysing.

Han til venstre er Tim, guiden vår. Tim er kald. På føttene. Så kald at han må ta dem ut av dobbeltstøvlene og det doble laget med ullsokker, sånn at høydeguide Taqui får varmet dem i armhulen sin. Brrr.

Lite ante vi om at vi skulle svette oss i hjel på vei ned igjen. Kjenn litt på følelsen: Så kvalm at du ikke orker å drikke, fordi du bare spyr det opp igjen om to strakser. Men så tørst at du ikke klarer å la være.

Til slutt: Et nydelig bilde av fantastiske Philip. Som, etter å ha fryst seg fra sans og samling halvannen time fra målet (han ristet av gråt), til slutt kom seg på toppen. Som sistemann – og helt alene. For en bragd! Vi bøyer oss i snøen.

Ok, nok Pakistan-bonanza for en stund! Eller vent, dere har jo fortsatt ikke sett bildene fra Karakoram Highway. Eller blinkskuddet vårt fra bin Ladens Abbottabad! Heng med!

Og fortell oss gjerne hvilket fjell du skal klatre neste sommer. Hørte vi Spantik? Hæ?


Oi, var det sånn det så ut?

Sliten og Blid har virkelig fått vist seg frem over fire sider i dagens VG. Men ingenting er som å oppleve turen på egen hånd.

Så værsågod, velkommen til høydecamp 3 på Spantik – 6200 smertefulle metere over havet:


SMS from 881621443106@msg.iridium.com

Folkens! Idag har be Sliten og Blid vt ptoppen av fjellet vt! 7027 meter! Imorgen ned til basecamp! HURRA!


Mislykket forsøk til camp 2

Hei igjen! Her er en bloggpost fra torsdag, som vi ikke fikk publisert fordi satellittelefonen ikke virker i dårlig vær… I dag skulle vi egentlig gått opp til camp 1 igjen, men det har regnet, tordnet, lynet og snødd de siste 48 timene, så det ser ut til at vi blir i basecamp en stund til. Koser oss med bok i soveposen så lenge!

Og her er torsdagens blogg:

Klokken 05.00 i går morges sto vi klare med dobbeltstøvler, stegjern og isøkser. En av våre to HAPer (High Altitude Porter) hadde blitt syk og kunne ikke bære så mye som vanlig, så Blid tilbød seg å bære en tung rull med tau. Etter cirka tre timer med til dels spennende gåing, hadde været blitt så dårlig at vi måtte legge fra oss det som skulle fraktes opp til camp 2 og snu. En halvtime senere kom sola, og gjorde det både varmt og slitsomt å gå. Flere steder gikk vi igjennom med snø til låret… På bakgrunn av dette har vi blitt enige om at avgang fra camp 1 må skje senest klokken 04.00!

Da vi endelig kom tilbake til camp 1, hadde de fleste litt vondt i hodet. Noe som sannsynligvis kom av en blanding av dehydrering, høyden og kraftige anstrengelser. Etter å ha summet oss litt, pakket vi sakene og dro ned til basecamp igjen. Nå venter en hviledag i basecamp før vi går oppover igjen…

Så nå sitter vi i teltet vårt, leser bok, knasker godis og hører på regnværet utenfor. Stas! Vi skal unne oss litt ekstra mye Non stop og Laban i dag – for å feire vår kjære, lille niese som fyller ett år i dag! Gratulerer så mye med dagen til Emilie, vi skal knusekose deg når vi er hjemme igjen :]

IMG_0137

 

 


Værfast i basecamp

Nå er vi værfaste i basecamp for tredje dag på rad etter den mislykkede turen til camp 2! Vi har nå virkelig fått føle det ustabile været i Karakoram på kroppen…

Dagene går merkelig nok fort, likevel. Frokost klokken 08.00, lunsj klokken 12.30, middag klokken 19.00 og i seng senest 21.30. Slikt å gjør! I mellomtiden er det enten tomprat i messeteltet eller siesta i hvert vårt telt. Eventuelt diverse tiltak for å holde teltet tørt, noe som ikke alltid er like lett.

Vi trenger nå minst en dag med sol før vi kan bevege oss opp til camp 1 igjen. Det er fordi det er til dels klyving på alle fire oppover dit, og det er altfor glatt med snø og is på steinene. Og på grunn av rasfare trenger vi minst to dager med sol før vi kan bevege oss videre til camp 2.

Når vi først får sol, kommer vi raskt til å bevege oss opp til camp 1. Deretter kommer vi nok ikke ned igjen før vi har vært innom camp 2 og 3, samt toppforsøk. Vi kommer ikke til å ta med oss PC og satelittelefon opp fra basecamp, det blir for mye å bære på. Så ikke forvent noe oppdatering av bloggen på minst en ukes tid. Hvis ikke vi blir stuck her i flere dager, da… :]

IMG_0241

Teltet vårt i basecamp idag tidlig!


Et rom med utsikt

Hei igjen! Nå er vi jommen oppe i camp 1, i gang med å smelte snø for å drikke og snart klar for en god (?) natts søvn her oppe på 5150 m.o.h.

Dagen har gått med til å pakke, hive i oss frokost og lunsj, og å klyve de 700 høydemeterne opp hit –  denne gangen med en kjempetung sekk på ryggen. Da har vi fortjent litt Nonstop og Laban til dessert, har vi ikke?

Men først litt norsk, frysetørket Real turmat til middag –  nam! Blid går for lapskaus, Sliten for den velkjente norske retten Pasta Provence. Yummy!

I morgen står vi opp i otta, avmarsj til camp 2 klokken 05.00. Skal ta cirka fire timer å gå opp dit. Og, hvis været er bra, får vi se K2, juhu!

Etter det skal vi helt ned til basecamp igjen. Best å gå den samme stien opp og ned, opp og ned… Forhåpentlig venter et godt geitemåltid oss når vi er nede i basecamp igjen i morgen!

Til slutt, dagens utsikt fra hotellrommet vårt:

IMG_0225

 


Nyter livet i basecamp!

Halloen!

Vi er trygt på plass i basecampen til fjellet vårt! Har vært her siden fredag allerede, har bare ikke fått satellittelefonen til å funke –  derfor ingen bloggpost før nå.

Men vi har det i alle fall strålende! Vi har sovet en del, deilig med litt fri fra frokost klokken 6 og avmarsj 6.45… Og: Vi har nesten blitt blåst vekk av den pakistanske hæren, som landet med helikopter her i basecamp (4500 m.o.h.) 7 ganger lørdag morgen for å hente sine kjære soldater –  som har hatt treningsleir til toppen av Spantik! Vi vil også bli hentet av helikopter når vi er ferdig med å klatre dette fjellet! Men vi må nok gå hele veien tilbake selv…

Ellers spiser vi meget godt. Pannekaker, pakistanibrød, cornflakes og kaffe med melk til frokost. Suppe, pasta/spaghetti/ris, kjeks og annet stas til lunsj. Og – til middag – nyslaktet geit… Veldig velsmakende, men vi har litt dårlig samvittighet for at stakkars R.G. (som har blitt geitas navn, forkortelse for “roasted goat”, var viktig å gi ham et navn som ikke var for søtt) måtte gå i tre dager inn til basecamp, bare for å havne på middagsbordet vårt. Men: Han smaker godt! Og han var søt, også!

I dag blir det hviledag på oss. I går gikk vi opp til camp 1, som ligger på 5200 m.o.h. Og ned igjen. Så har vi kanskje blitt vant til den høyden allerede. I morgen etter lunsj går vi opp for å sove i camp 1, så opp til camp 2 på onsdag, og ned igjen til basecamp samme dag. Og sånn går akklimatiseringsdagene. Vi ligger langt foran skjema, så det er gode sjanser for å nå toppen. Hvis været, kroppen og alt spiller på lag med oss, da!

Nå blir det en etterlengtet dusj på oss. Vi lukter ubeskrivelig vondt, så det blir bra!

Og: Ikke tro at det har skjedd oss noe hvis dere ikke hører fra oss på lenge, satellittelefonen er utrolig ustabil! Men selskapet vi er her med, Field Touring, blogger om turen på http://fieldtouring.blogspot.com –  så følg med der også!

Til slutt et bilde av utsikten fra teltet vårt –  ganske så fantastisk:

IMG_0205


Spantik, liksom

Det er fortsatt et bilde for dere, men nå er det virkelighet for oss! I dag har vi sett Spantik live for første gang!

Fjellet ser verken skremmende eller høyt ut herfra, så nervene er fortsatt under kontroll. Vi sover og spiser godt, i går fikk vi kylling og french fries til middag! Måtte det vare.

Så nå er vi på vei, med andre ord! I går var vi på veien i bil i 5–6 timer, og det var jo interessant. Nok om det! 

Men i dag er vi endelig på beina, og har nå nådd den første campen på vei mot basecamp. Bare to dager med trekking igjen, så er vi der! Ikke på toppen, altså –  men i basecamp. Det er da noe!

Vi har ikke begynt å savne så mye ennå, kanskje bare en kald Cola i sola! Nå klokken 15 er det 34,8 grader i skyggen, og vi er på 3240 meter. Nesten halvveis til 7000, da!

IMG_0161   


Himmel og hav, vi er i Himalaya

Jøjemeg! Etter en lang fredag med jobb, henting av visum, pakking, pakking og pakking, som gikk over i fredag natt med enda mer pakking og “skal bare podcaste” og “skal bare sjekke om satellittelefonen virker enda en gang” og “skal bare kose kattene” og “skal bare redigere bryllupsbildene vi tok i juni” og “skal bare panikksjekke at vi faktisk har med nok godis” og “skal bare skal bare”, ja, så var vi på flyet til Stockholm i åttetiden lørdag morgen.

Den turen gikk fort, gitt. Vi sov. Så sov vi på noen benker på Arlanda, så sov vi på flyet til Doha, i tillegg til å se en film og spise flymat, selvfølgelig. Og så fikk vi sjekket mail på flyplassen i Doha, og da ble vi fornøyde. Og der var det varmt, forresten. 38 grader er bare for mye. Punktum. Håper det er litt kaldere når vi skal hvile kroppene våre der i seks dager om en måned!

Men så tok vi altså flyet til Islamabad. Og plutselig var vi i Pakistan. Landet klokken tre om morgenen, Pakistan-tid, og var på hotellet klokken fem. Så da fikk vi en god natts søvn der, hele halvannen time ble det, og frokost og greier. Stas!

Så var det rett tilbake til flyplassen og kjempe seg gjennom køene på innenlandsterminalen, der det raknet litt for vårt britiske team-medlem, som har bodd syv år i India, men som likevel lot seg irritere kraftig av manglende køkultur. Jaja, vi kom oss jo på flyet, som er det viktigste, og vi landet trygt her i Skardu, som er enda viktigere.

Innflygingen hit kan fint måle seg med landing på Ørsta/Volda flyplass, noe som ikke er for amatører, akkurat. Kjempegøy, syntes Sliten, som glemte å puste noen minutter og som var beyond sliten på det tidspunktet. Blid syntes selvsagt at det var ganske gøy, han fikk et introkurs i Baltistan-urdu av en hyggelig Skardu-jente og fikk se  både Karakoram-fjellene og den kjente 8000–meteren Nanga Parbat. Selv fløy vi på 8300 meter, lavere enn noen av fjellene, så jadaså. Men Sliten foretrekker en times “spennende” flytur fremfor tre dagers “ultraspennende” kjøretur på smale Himalaya-veier any day. Tross alt!

Så da er vi her, da! Har møtt ekspedisjonslederne og et par av deltakerne. Virker lovende! Resten kommer i morgen eller tirsdag. Så da  blir det antakelig noen rolige dager her før ekspedisjonen begynner for alvor. Ting vi passer på å nyte: Kald Cola, spise ved et bord, spise med kniv og gaffel, sitte på en stol, ligge i en seng, vannklosett, BBC på tv og privatliv.

Nå mer av disse tingene, før vi skal sove, sove og sove. Tror vi skal unne oss et par Laban i kveld! Jøjemeg!

Utsikten fra rommet vårt! Induselven som renner forbi!


Test av satellittelefon

P7160603

Dette er en liten bloggpost fra satelittelefonen!!!


E.T. phone home

er dette et bilde fra det glade 90-tall?
kunne vært.
men det er det ikke.
bildet er tatt 26. juli 2011.
men telefonen da, den må jo være gammel?
nope, den er tvert imot splitter ny.
vi har nemlignemlig skaffet oss en satellittelefon!

fine satellittelefonen! snakkes i Himalaya!

20110728-072740.jpg


Pakking til pakistan

jadda, terror og tragedie til side, eller i alle fall litt på vent.

vi har et fly å rekke lørdag morgen, og da må det pakkes. først kjøpes, selvfølgelig. så veies. og rives av all emballasje. pakkes i ziplocs. og kanskje i enda en ziploc utenpå der igjen, for det kan jo gå hull på den. tørrmelkspulver utover hele bagen? mmm, ja takk. eller nei, nei takk.

IMG_0029

non stop er godt. enn så lenge. får se hva Sliten sier etter å ha levd på det i fire uker (og antakelig spydd det et par ganger i høyden).

IMG_0030

nammm, real turmat! kommer favorittene pasta provence (Sliten) og lapskaus (Blid) til fortsatt å være favorittene etter at vi har spist dette til middag hver dag i to uker? hmmm.

IMG_0037

frokosttesten: funker soyapulver og all bran frokostblanding som frokostblanding? tja. Blid slurper det i alle fall i seg.

IMG_0039

soveposetesten: Blids nye seng den neste måneden. spørsmålet er: vil Sliten klare å finne igjen Blid hver morgen i denne store posen?


Pakkis!

Så er det altså avgjort – etter meget og møye om og men og frem og tilbake og tjaing og kanskjing: Vi pakker snippsekken og reiser til PAKISTAN!

Hva vi skal der?
Det begynner på F og slutter på L, og innimellom der er bokstavene J og E og L. Toppen heter Spantik, høyden over havet er sjutusenogtjuesju meter. Eller 702 700 centimeter, om du vil.

Vi drar 30. juli, altså om tre uker og 1 dag. Gudbedre, vi har frøktelig dårlig tid!
Derfor går visumsøknadene avgårde imorgen tidlig. Derfor starter Sliten fredagen med vaksinelegebesøk. Og derfor har vi allerede fylt gigasekkene våre med 17-18 kilo avismagasiner og begynt å traske i Nordmarka.

20110708-120738.jpg

20110708-120752.jpg

20110708-120820.jpg