En helt topp bloggpost

Sliten og Blid var faktisk på toppen av Spantik (7027 moh) i august. Dere har bare ikke fått se det ennå.

Her er beviset, endelig, med obligatorisk topp-positur:

Det går ikke an å beskrive hvordan det føltes. For det husker jeg ikke. Men jeg antar at jeg var ganske sliten. Og ganske blid. Ganske kvalm. Og veldig lettet.

Dette bildet er tatt på vei mot høydecamp 2. Eller høydecamp 3. Jeg aner ikke. Det er uansett ikke fra toppnatten, for da gikk vi uten tau.

Men bildet får duge som illustrasjon på toppnatten, likevel. Det var jo snø og mørkt, da også. Det er litt mangel på bilder fra den toppnatten, nemlig. For Blid var faktisk litt sur. Og Sliten var i sitt vante høydehumør: Sliten og sur.

Sliten på vei ned igjen. Ganske sliten. Og ganske blid, egentlig! Snart skal jeg også bli sulten, noe jeg ikke har vært på 60 timer.

(Oppkast-sarte sjeler: Ikke les videre!)

Sliten spydde bare én gang på vei mot toppen denne morgenen. I mørket. Alene. Helt i starten. Jeg var allerede nest bakerst i gruppen. Hadde mistet resten av gjengen av syne. Hadde akkurat klart å trøkke nedpå en halv stripe Kvikk Lunsj og to slurker vann. Trodde det skulle gå bedre fra nå. Det gjorde det ikke.

Men så spyr jeg, plutselig. Og da går kvalmen over. Jeg heller nedpå mer vann. Tar ett skritt. Tar det neste også. Hører på stillheten. Ser Blid vente langt der fremme. Tar enda ett skritt. Det begynner såvidt å lysne. Skrur av hodelykten. Snur meg. Og ser dette:

Da tar man noen skritt til.

Helt til man kommer hit. Her er det omtrent halvannen time igjen til toppen. Og her fryser man. Ikke sånn «å nei, det er 20 minus og ti minutter til bussen kommer»-frysing. Men sånn «nå mister jeg faktisk én eller flere kroppsdeler»-frysing.

Han til venstre er Tim, guiden vår. Tim er kald. På føttene. Så kald at han må ta dem ut av dobbeltstøvlene og det doble laget med ullsokker, sånn at høydeguide Taqui får varmet dem i armhulen sin. Brrr.

Lite ante vi om at vi skulle svette oss i hjel på vei ned igjen. Kjenn litt på følelsen: Så kvalm at du ikke orker å drikke, fordi du bare spyr det opp igjen om to strakser. Men så tørst at du ikke klarer å la være.

Til slutt: Et nydelig bilde av fantastiske Philip. Som, etter å ha fryst seg fra sans og samling halvannen time fra målet (han ristet av gråt), til slutt kom seg på toppen. Som sistemann – og helt alene. For en bragd! Vi bøyer oss i snøen.

Ok, nok Pakistan-bonanza for en stund! Eller vent, dere har jo fortsatt ikke sett bildene fra Karakoram Highway. Eller blinkskuddet vårt fra bin Ladens Abbottabad! Heng med!

Og fortell oss gjerne hvilket fjell du skal klatre neste sommer. Hørte vi Spantik? Hæ?

Reklamer

Oi, var det sånn det så ut?

Sliten og Blid har virkelig fått vist seg frem over fire sider i dagens VG. Men ingenting er som å oppleve turen på egen hånd.

Så værsågod, velkommen til høydecamp 3 på Spantik – 6200 smertefulle metere over havet:


Tid for oppvask!

Det er snart tre uker siden vi kom hjem fra The Himalayas, og snaaart er alt ekspedutstyret vasket og ryddet bort. Snart!
I dag har Sliten for eksempel tatt oppvasken. Greit å få Zalo-ifisert tannbørstene og vasket bort støvet fra shades’a, føler vi.

20110925-034234.jpg

Og her om dagen var vi på tusletur til en venninne, en venninne med stor fryser (!). I bagen har Blid absolutt alle klærne våre som var med til Spantik. Død over alle eventuelle blindpassasjerer som trodde de skulle få et nytt og bedre liv i Norge – skumle dyr får ikke oppholdstillatelse hos oss!

20110925-034252.jpg

De ble nok overrasket over at det ikke bare er kaldt i Norge, det er 22 minusgrader 24/7 tenk! Enjoy!


Bildebonanza fra Pakistan – del 2

dagene går, vi forsøker å leve et hverdagslig liv, jobbe og trene og sånn.

men siden det er ganske så boooring, så brukte vi onsdagskvelden til å drømme oss bort i pakistan. igjen.

herrejemini, her er vi høyt. se da – det er ikke en sky på himmelen. og det var så varmt!

høydeguidene våre, taqui og mahdi, var verdens beste! tim, den australske guiden vår, til høyre.

åhhh, fantastiske basecamp (4500 m.o.h. omtrent). se på månen, a!

dette er fra samme kveld i base camp. hvilket telt lyser fortsatt (hvem har ennå ikke lagt seg)? svar: Sliten (& Blid).

Blid ser ikke så blid ut her, men det er han, altså! vi er tross alt på 5200 meter OVER havet, i den første høydecampen. Sliten er ganske sliten, ganske kvalm, kvalm ja, spykvalm ja, uææææh.

uhhhh! sånn går man fra camp 1 til camp 2. det var så skummelt! ganske så cirka 1000 meter rett ned på hver side, det ser bare ikke sånn ut på bildet. nei fysj! og her gikk vi ikke bare én gang, neida, man må jo ned igjen også. og opp igjen. og ned igjen. gikk alltid i taulag, da. Blid først og britisk philip sist. sistnevntes oppgave: hoppe til den motsatte siden av den siden en av oss eventuelt måtte falle… oh joy!

herreminjemini, dette bildet taler jo for seg selv. ser det slitsomt, varmt og grusomt ut, eller ser det lekende lett ut?

jadamensann. her har Sliten til og med kastet alle trygghetsprinsipper på båten og kastet hjelmen. SÅ varmt var det!

se flere bilder her fra tidligere bloggpost (bildebonanza fra pakistan – del 1 av mange)



En rotete bloggpost

Det er nok rosablogger her i verden. Nok bilder av perfekte hjem. Derfor tar vi på oss ansvaret for å vise verden hvordan livet egentlig er. Liksom.

For iblant, eller ganske ofte, er livet skikkelig ordentlig travelt. Fordi vi jobber, tenk. Og trener fortenk! Og gjør megagøyale ting. Og koser kattene. Og da lider hjemmet. Veldig.

Sånn ser for eksempel badet vårt ut just nuh:

20110914-112954.jpg

20110914-113013.jpg

Vi rakk altså ikke å rydde. Ikke i dag, heller. MEN: Vi rakk å ha det gøy (= sykkeltur i Nordmarka i verdens beste september-Oslo). Bare sjå her, SÅ fint hadde vi det. Hurra for rot!

20110914-113220.jpg

20110914-113241.jpg

20110914-113252.jpg


Bildebonanza fra pakistan – del 1 av mange

med alle potene trygt plassert i verdens beste by, oslo, igjen – så er det på tide å poste noen bilder fra eventyret vi har vært på den siste måneden!

det kommer flere bilder i løpet av uken. antakelig. vi kan jo ikke bare blogge og klatre fjell, men må tidvis jobbe litt også. dessverre.

men her er i alle fall en sniktitt fra turens aller første dager:

Etter omtrent 32 timer på reise + pakking hele siste natten, måtte vi sove litt da vi kom til Skardu!

Hverdagsliv i Skardu - en by oppe i Pakistan-fjellene og siste sivilisasjon for de fleste ekspedisjoner. Ser du en kvinne?

Det tok 5-6 timer å kjøre fra Skardu til Arandu - landsbyen vi startet å gå fra. Ser du veien?

Telenor har malt Pakistan blått og hvitt. Pent? Vel.

Det er ikke så fryktelig langt fra Skardu til Arandu. Men veiene er ikke så fryktelig bra. Så da tar det litt fryktelig lang tid.

Og her kjører vi "the scary part". Mmmm.

Og noen ganger var det ikke vei. Men elv. Det er jo alltid interessant.

Til slutt kom vi frem til turens første "campingplass". Fin? Fin!

Og der var kjøkkenet oppe allerede. Og snart skulle vi gyve løs på den første av 25 netter i telt.

Stilling ledig! Bær 25 kilo i tre dager for en europeer, tjen nesten ingenting! Vi kan garantere at det IKKE blir jobb til alle som møter opp.

Vi er ordentlig i gang med ekspedisjonen, juhu! Her fra aller, aller siste sivilisasjon før forlattheten setter inn.

Og der fikk vi et glass jukse-cola. Det var usannsynlig godt.

Blid er på ekspedisjon, så da er Blid blid da vettu. Det hvite monsteret i bakgrunnen er Spantik - vårt kjære fjell.

Og når man kommer frem til campen og livet er slik som dette, blir også Sliten ganske blid.

Da vi hadde kommet frem til campen den første dagen, etter å ha gått i 4-5 timer, hadde ikke Blid fått nok høyde (vi var nå på 3600 meter omtrent), så han klatret opp på nærmeste topp. Og tok bilde.

Har du sett!? For en nydelig sak! Dette er altså R.G. (Roasted Goat), vær kjære turkamerat på veien inn til basecamp - og vår enda kjærere middagsmat på resten av ekspedisjonen.

Vi tåler et bilde til av R.G.! Pene geita! Han smaker best med litt chilisaus til, forresten.

Dette er et bilde av naturen vi så hver eneste dag, ja, i alle fall de tre første dagene. Det i midten er en isbre, dekket av grus og sand. Og sånn er det.

Og dette er et bilde av kjøkkenteltet i mørket. Og noen stjerner. Natta!


Å nei, ikke flere eventyr nå, vel?

Hurra, da er vi endelig på ferie i Doha i Qatar! Nå skal det spises, soves, leses bok, sees på tv, nettsurfes, soles og shoppes. Og soves enda litt mer!

For det har tatt sine krefter å komme hit!

På vei TIL basecamp brukte vi fire dager, regnet fra Skardu. Men på vei ut skulle vi bare bruke to! Vi gikk raskt i 11 timer første dagen. Først klamret vi oss nedover “wall of death” fra basecamp, småløp over isbreen i fire timer, og trasket så på endeløse stier resten av dagen. Andre dagen sto vi opp i otta, klokken 5 altså, og brukte cirka 4 timer på å gå – og 5–6 timer i jeep på ufattelig dårlige veier. Det gjaldt å holde seg fast, og til tider spenne alle musklene i kroppen. Sliten spenner forresten alltid alle musklene i kroppen i bil i slike skumle land…

Farvel all snø, høye fjell og tøffe utfordringer!

Men vi kom frem til Skardu til slutt! Så lørdag kveld ble det fest med grillet kylling, kake, Cola og “Hunza-water”. Sistnevnte er noe hjemmebrygg som folket i Hunza-området nord i Pakistan lager! Absolutt ikke lovlig, men likevel akseptert. Forøvrig lenge siden Sliten og Blid har vært på en fest der alkoholinntaket besto av 1 dl drikke med vinstyrke omtrent og der vi var i seng før kl. 23. Da var vi, som vanlig, de siste som forlot partayet…

Neste dag kom likevel nedturen. Da fikk vi høre at flyet fra Skardu til Islamabad ikke hadde gått de siste dagene. Flyet går nemlig ikke dersom det er dårlig vær (les: lave skyer).  I tillegg har Pakistan International Airlines altfor få fly, så hvis Skardu-flyet er forsinket fra Kabul, for eksempel, nei da går det ikke til Skardu den dagen…

Dessuten hadde det hopet seg opp med ventende passasjerer. Det er nemlig sånn at folk med billett til de foregående dagene har prioritet foran alle med billett den dagen flyet går, pluss at alle “viktige” militærmennesker og andre høytstående fyrer (for det er aldri kvinner) har prio foran vanlige folk, som oss, ja så da… Da var det egentlig bare å sette seg inn i bilen for et nytt to dagers eventyr –  for å KJØRE til Islamabad. Grøss, det var det siste Sliten hadde lyst til akkurat da, for å si det mildt.

Men å kjøre Karakoram Highway høres da ikke så ille ut? Det er jo en “highway”!? I tillegg er det kjent som det niende underverket i verden og var ferdigstilt i 1979. Vel, det var ille. Mer om det i neste bloggpost, nå må vi ut og utforske Doha – i 37 varmegrader, hmm!