California Dreamin’
Innsendt: 16 oktober, 2013 Arkivert under: ...livet!, livet lizzm, på tur 1 kommentarDet er faktisk helt sant.
I California drømmer vi.
Kornet vårt sover.
Det er fint.
SÅ glad blir mor for det.
Måtte det vare.
Den aller første luren på hele turen valgte hun å ta på en benk på Gardermoen. Den varte akkurat så lenge at Sliten og Blid fikk spist en rekebaguette og supet en kopp koffeinholdig drikke.
Så var den over.
På flyet til New York var det i alle fall ingen vits i å ligge til lading. I løpet av flyturen – som varte i nydelige tolv timer, grunnet stengt Newark, grunnet mulig tornado – sov hun i hele halvannen time.
Jeg gjentar: Halvannen time på tolv timer. Det er jo flott.
Men hun var en drøm. Da vi endelig landet på riktig flyplass, altså Newark, ble folk overrasket over å se at det var en baby ombord. De hadde jo ikke hørt en lyd!
Flinke Sunny!
Og så, etter noen forsinkelser, landet vi til slutt i Los Angeles. Takket være et system som heter GPS klarte vi å finne frem til hotellet, og kl. 01.03 kalifornisk tid kunne vi sette rumpene våre nedpå hotellsengene.
Da hadde vi vært på reise i over 26 timer. Så da kunne det jo smakt med litt søvn.
Neida, da var det tid for grøt.
Klart frøken Liten måtte få morgengrøten sin!
Her illustrert ved et av de mange grøtmåltidene i bilen:
Og sånn gikk dagene. Grøt i bilen, grøt på hotellrommet, grøt i lobbyen, grøt på kafé, grøt på restaurant.
Og så litt grøt på Rodeo Drive i Beverly Hills:
Ikke alle forunt å få et slikt smakelig måltid i disse kretser. Også med litt sviskemos oppi a’ gitt. Nomnom.
Tro det eller ei, men vi rekker å gjøre noe annet enn å spise grøt også.
For eksempel å kjøre bil. Hittil har vi dratt med oss bensinslukeren rundt i L.A. Da vi var lei av å kjøre i kø i storbyen, dro vi østover. Til hillbillyland, som Sliten kaller det.
Eller til Death Valley, som det egentlig heter. Her er det akkurat som man ser i de westernfilmene vi ikke har sett: Cowboyhatter, pickup-biler, dinere og endeløse motorveier.
Og noen stengte veier. Litt på grunn av flommen som har vært, litt på grunn av de strandede budsjettforhandlingene i dette landet. Tro ikke at naturen holder åpent når politikerne ikke er enige.
Akkurat som om vi hadde stengt Hardangervidda dersom Erna ikke hadde blitt enig med Siv. Men sånn er det altså her i de forente stater.
Når nasjonalparkene er stengt, ja da kjører vi utenom, da.
Sånn ser det ut der:
Dødt, sant?
Og varmt. Det er sånn vi liker det.
Men nå begynner klokka å nærme seg supertidlig morgen i Norge, så da er det på tide å finne puta her.
Howdy’ fra oss!
Blid + Sliten = frøken Liten
Innsendt: 15 september, 2013 Arkivert under: ...livet!, fysisk fostring, på tur Legg igjen en kommentarJeppsann. Da har 361 dager passert siden forrige bloggpost. Imponerende i seg selv, på en måte. Noe av årsaken til denne usedvanlig lange pausen, eller antakelig eneste årsaken, er denne lille saken her:
Den lille saken heter Sunniva.
Hun har gjort oss både slitne og blide. Faktisk enda litt mer sliten enn Sliten blir av et Pakistan-fjell. Men også enda mer blid enn Blid blir av et Pakistan-fjell. Utrolig nok.
Selv om livetliksom.com har stoppet opp litt, så betyr det ikke at Livet har stoppet helt opp. Litt, kanskje. Men ikke helt. Bare se her:
Jada. Her er frøken Liten på vei hjem fra sin aller første telttur.
Jepp. Sin aller første telttur.
Nei, det har ikke rablet for oss.
Seks måneder, ti dager, 23 timer og 46 minutter gammel ble frøkna dratt med på sin første uteovernatting. Man må jo krøkes!
Man må også mates.
Det ble to netter inni den gule duken. Det holdt.
Man blir jo trøtt av å sove ved siden av en som ikke sover.
Også ble det en liiiten tusletur opp til 1871 m.o.h. Noen sov seg til topps:
Målet var selvsagt en 2000-meterstopp. Vi hadde saumfart boka «Norges fjelltopper over 2000 meter» og funnet ut at Veslesmeden (2015 m.o.h.) skal være den enkleste toppen å bestige i Rondane.
Men selv vi har grenser. 6,5 timer på tur får nesten holde for en liten skrott, selv om man ikke akkurat går selv. Dessuten blåste det for mye. Ellerno.
Noen fikk den kalde vinden litt sånn rett i eh, planeten:
Og vi tror samtlige var enige om at det var en fin lur. Og tur.
Falsketind
Innsendt: 19 september, 2012 Arkivert under: ...livet!, fysisk fostring, på tur | Tags: drittvær, Falketind, Jotunheimen Legg igjen en kommentarHallo der!
Har vi gått i dvale? Ja, på en måte. I en slags ekspedisjonsdvale, i alle fall. Vi har knappast sett urørt natur siden den aprildagen vi parkerte skiene i bilen på Krossbu. Vi har tilbragt mye, mye mer tid i by enn i natur denne sommeren. Til vår store fortvilelse. Og glede. Vi får aldri bestemt oss.
Hva vi har brukt tid på? Vært utro mot livetliksom, skrevet en bok, bygd opp et firma. Sånne småtterier. Og da har naturen måttet lide.
Men forrige helg, da var det på tide å ta Spork-skjeen i egen hånd. Det var tid for fjell.
Så da gikk vi like greit for Falketind, vi. En topp som ligger sørvest i Jotunheimen, er over 2000 meter og over middels vanskelig å bestige.
Det gikk mildt sagt åt skogen.
Årsaken? Altfor sterk vind (blåste Sliten over ende et par ganger), altfor glatte sva, altfor vannrett regn, altfor mye av ting som ikke er gøy.
Ser dere toppen?
Det gjorde ikke vi. Vi så ikke toppen lørdag og vi så ikke toppen søndag. Finnes egentlig Falketind? Vi vet ikke.
Livet etter skisesongen, liksom
Innsendt: 6 juni, 2012 Arkivert under: ...livet!, livet lizzm, melkefri mat, smale ski | Tags: cordoba, gibraltar, solkysten, spania, treningsfri Legg igjen en kommentarHva gjør egentlig Sliten og Blid når det ikke er skisesong?
Man skulle kanskje ikke tro at vi legger oss ned på latsiden når våren endelig er her. Siden vi er relativt aktive ellers i året. Men det gjør vi.
Mai er vår faste feriemåned. Ferie fra karbolading, intervaller, pulsklokker, smøremeldinger, blåfrosne lepper og milelange skiturer.
Mai = fest, sol, sommer og Spania. Hver eneste mai. Helt sant! Bildebevis:
Melkeallergikeren Blid fant sin favoritthylle i matbutikken i Spania. Ferien reddet!
Vi satt på balkongen og så på post-solnedgangen.
Vi dro til det mest sjamerende stedet i England: Gibraltar. Og ja, vi måtte selvsagt bestige «fjellet» der. Med gondol.
Og så dro vi til et sjarmerende sted i Spania: Córdoba. Der var det 40 grader. Blid fikk dermed ikke bruk for ulltrøya han hadde med i bagasjen. Sliten gikk for kjole av typen «snart er det 17. mai».
Likevel tok Sliten merke i Birken i år. Og Blid perset i Hauer’n.
Eller kanskje akkurat derfor.
Sooolbrente!
Innsendt: 29 april, 2012 Arkivert under: fysisk fostring, på tur, smale ski | Tags: Jotunheimen, krossbu, pudder, skogadalsbøen, vilikkehjem 1 kommentar
Men fornøyde! Etter to lange dager på ski, har vi nå fråtset burger og Cola på Lom. Neste stopp: Oslo!
SNØ!
Innsendt: 28 april, 2012 Arkivert under: fysisk fostring, på tur, smale ski | Tags: brøytekanter, Jotunheimen, krossbu, sognefjellet Legg igjen en kommentar
Ser dere blå himmel?
Det ser ikke vi.
Oi, nå kom faktisk solen her. As we speak.
Sikkert borte igjen før denne bloggen er postet!
Men det er mye snø, i alle fall! Hurra!
Sol eller vind, ikke samme sinn
Innsendt: 27 april, 2012 Arkivert under: fysisk fostring, på tur | Tags: krossbu, sol, vær og vind Legg igjen en kommentarGlem det jeg skrev om «det fantastiske bildet av sol og snø og høye fjell og pudder som vi blogger lørdag morgen».
Det blir nok heller et ikke-fullt-så-fantastisk bilde av frisk bris, skyer, snø – og kanskje skareføre?
Været har nemlig ombestemt seg. Sola planla å bruke langhelgen sammen med oss på Sognefjellet. Men så OMBESTEMTE den seg – ville heller ha byhelg, sa den.
Så da blir det sånn i Oslo i morgen:
Og sånn ved Krossbu i morgen:
Herrleg!
Det er vel prisen for å hovere. Skal aldri gjenta seg.
Velger da heller å stole på værvarselet fra Storm. De melder lite vind – men likevel «uvanlig mye vind i forhold til hva som er vanlig for årstiden på dette stedet».
Plusspoeng for å bruke «i forhold til» riktig (fordi det kan erstattes med «sammenliknet med»). Minuspoeng for å melde både «uvanlig mye vind» samtidig som de melder maks 4 m/s. Det tror jeg ikke er uvanlig mye vind på 1100 m.o.h. Selv ikke 28. april.
Men vi drar jo likevel, vi! I ullundertøyet allerede, skal bare pakken sekkene, maile litt og klemme på kattene, så setter vi oss i bilen.
Nå kom Blid akkurat inn døren. Med følgende utsagn: «Åh, så godt det skal bli med helg! Bare å gå på butikken og kjøpe biff og øl. Bruke resten av dagen på å lage middag. Spise den. Og sitte i sofaen.»
Haha!
Grønt lys!
Innsendt: 26 april, 2012 Arkivert under: fysisk fostring, på tur | Tags: krossbu, rv55, sognefjellet, sognfjellshytta Legg igjen en kommentarHalleluja! Siste nytt fra fjellet er at veien over Sognefjellet åpnes kl. 12 i morgen!
I grevens tid, altså. Kl. 12 i morgen er nemlig offisiell avgangstid for Sliten&Blid fra Oslo.
Og vi har vinterdekk på, ja! Har selvfølgelig ikke rukket å skifte. Noen ganger er det bra at Blid er treigere enn treigest med sånne semiviktige gjøremål.
En stor takk til alle brøytemannskaper som har skyflet snø, snø og atter snø den siste tiden. Det er så vanskelig å forestille seg at det er så mye snø bare noen timer unna Oslo. Men det er det, altså. Bare se her:
I går formiddag visste man altså ikke helt. Men nå melder til og med Statens vegvesen om at veien åpnes i morgen:
Og jommen har ikke også Sogn Avis en aldri så liten artikkel om åpningen (hele artikkelen her):
Folk får nokre bonusdager, altså! Og «folk», det er sånne som oss det.
Får bare håpe det ikke blir uvêr.
Vi hadde jo lagt bort skiene
Innsendt: 25 april, 2012 Arkivert under: fysisk fostring, på tur | Tags: Jotunheimen, krossbu, skogadalsbøen, smørstabbreen, vårskitur Legg igjen en kommentar«Jaja, det var den skisesongen», sa Sliten og Blid da de endelig var hjemme fra den herrlege påsketuren.
Det var det ikke.
Detter det ned et tilbud om å reise til Jotunheimen og skrive om det, så detter det ned et tilbud om å reise til Jotunheimen og skrive om det. Da sier ikke vi NEI, for å si det sånn. Vi sier JA!
Derfor ser hjemmekontoret slik ut i dag:
Vårskitur over Smørstabbreen, folkens! Halleluja!
Nå mangler det bare at dette vegvesenet åpner veien noen dager tidligere enn de planlegger. Sånn at vi kommer oss helt frem. Det er en fordel.
Vi følger jo fjellvettreglene, og har derfor forhørt oss med erfarne fjellfolk (om brøyting!). Og erfarne fjellfolk sier at brøytebilen har nådd «2. svingen over Krossbu» allerede. Så da er det bare å ÅPNE VEGEN, kjære vegvesen. You can do it!
Og kanskje, kanskje, kanskje får vi nå oppleve denne vårskituren vi drømte om i påsken. Før påske var det jo 20 pluss i Oslo, og vi trodde ikke det kunne være 16 minus på fjellet. Det kunne det.
Nå er det ni grader i Oslo, og det er meldt grått vær her til helgen. Men på Sognefjellet er det meldt sol i lange baner. SOL! Og tre plussgrader. TRE! PLUSS!
MEN: Siden vi er erfarne fjellfolk, så pakker vi Brynje Arctic, ansiktsmaske og spade. Beredt på stiv kuling, 20 minus og snøstorm.
Holder dere oppdatert på nyeste info om veiåpningen! For dere skal jo reise til Jotunheimen i helgen, sant? Eventuelt kan dere jo sitte hjemme og angre. Tenk bare på når du spiser frokostegget ditt i byen, skyene truer utenfor – og du ser det fantastiske bildet av sol og snø og høye fjell og pudder som vi blogger lørdag morgen.
Over til et familieportrett av den grå familien:
Og så over til hverdagen. Her må det pakkes! Ikke ullundertøy, riktignok. Men skjørt, genser og Converse. Etter å ha tilbragt forrige uke UNDER HAVNIVÅ, altså i Nederland – avanserer vi nå til Gøteborgs 6 m.o.h. for et par dager.
For deretter å nå de ordentlig høye høydene til helgen. Det går oppover, altså!
Den store pokalguiden
Innsendt: 12 april, 2012 Arkivert under: fysisk fostring, livet lizzm, smale ski | Tags: birken, guide, merket, pokal Legg igjen en kommentarSå var det livets store spørsmål, da dere: Hvor i alle dager skal man gjøre av alle disse Birken-pokalene man har slitt seg gjennom x antall 54-kilometere for?
Vi har syv svar på spørsmålet. Her er pokalforbrukerguiden dere ikke visste dere trengte:
1. I mål: Endelig et fornuftig sted å ha kaffemåleskjeene!
2. Usminket sannhet: Sliten gikk fortere enn Blid i årets Birken. Nytter ikke å sminke bort det.
3. Pirk: Litt morsommere for tannpirkerne å være i en pokal enn i esken sin. Antar vi.
4. Lystig minne: Perfekte til telys. Laget på mål, faktisk – passer akkurat!
5. Pennevenn: Merket i Birken er definitivt noe å skrive hjem om.
6. To tannbørster tett i tett: Romantisk, men mulig kjærleikspokalen ruster etter hvert.
7. Hypersunn godteskål: Aldri plass til flere kalorier enn man brukte på å oppnå pokalen.
Hva bruker du pokalene dine til? Eggeglass? Shotglass? Fortell oss!
Ha respekt for sterk kuling og dra hjem i tide
Innsendt: 8 april, 2012 Arkivert under: fysisk fostring, på tur | Tags: fjellvettreglene, raggsteindalen, skarvheimen, storestølen, tyinkrysset Legg igjen en kommentarUtsikten vi har akkurat nå?
Jo, furutrær, fjord og fjære.
Har vi gått så langt på ski i påsken, at vi har nådd helt frem til fjord og fjære? Fikk vi plutselig vindstille vær, sol og superføre? Snødde det så mye, at det ble mulig å gå på ski lavere enn 1000 m.o.h.? BLE PLUTSELIG SKARVHEIMEN FLAT?
Nei.
Vi dro hjem.
Selv om life tidvis was good.
Så var det tidvis ikke så good, også.
Manglende snø, altfor hard snø, altfor høye fjell, altfor dype daler, altfor mange minusgrader, altfor mange sekundmeter vind og altfor lei av Real Turmat gjorde sitt til at syv dager på ski og seks netter i telt var nok.
Som oftest var det nemlig sånn:
Ja, pluss en oppoverbakke på et par kilometer og 400 høydemeter i sikte, da.
Og selv om vi elsker å være på tur, er livet på tur også ganske slitsomt. Det er liksom alltid noe å gjøre! Er det ikke snøsmelting, så er det matlaging, opppumping av liggeunderlag (!), soving, pakking, orging, dobesøk, ikke dobesøk akkurat nå forresten for nå kommer det noen skiløpere, oppsetting av telt, nedpakking av telt og oppvarming av fryst rømme. For ikke å snakke om den annenhverdaglige tannpussen, da.
Vi nådde altså aldri familiehytta vi hadde planer om å nå. Vi nådde ikke Finse engang, som ble målet vi satte oss underveis.
Vi nådde Storstølen, ved Raggsteindalen. Det er utrolig langt unna det målet vi egentlig hadde satt oss. Meldinger om sinnssykt dårlig vær og litt usikkerhet om Strandavatnet egentlig hadde tykk nok is til å holde oss, førte til at vi kastet inn det håndkleet vi selvfølgelig ikke hadde med oss. Vi er da gramjegere.
Dessuten har vi opplevd/overlevd sinnssykt dårlig vær på etappen Raggsteindalen-Finse tidligere. Og som de ekte fjellfolkene vi er, så har vi respekt for både vær, værmelding – og vet å vende i tide.
Vi vet ikke hvor mange kilometer vi gikk engang. Vi vet bare at det ikke er 250.
Men samma det, det handler jo ikke om antall kilometer man går. Det hainnle om å leve. Eller å overleve, da.
Dessuten nådde vi en familiehytte til slutt. En annen, en. På null m.o.h. Ved hjelp av buss, tog, taxi og bil. Fint, det også.
Blåmandag!
Innsendt: 2 april, 2012 Arkivert under: ...livet! Legg igjen en kommentar
Oi, så artig det er å gå opp og ned alle disse skarvene i Skarvheimen med pulk og i liten storm!
Tempoet er 33% av det vi håpet på, så hei hvor det går.
Men nå er termosen fylt, omelett er på gang og vi skimter blå himmel i det fjerne. Yr melder mindre vind fra i kveld og herlige 16 minusgrader. Var det noen som sa noe om et overopphetet klima? Her er det neglesprett og nysnø.
Oi, Blid melder om at omelett snart er ferdig! Frokost!
Tohundreogfemtikilometer
Innsendt: 28 mars, 2012 Arkivert under: fysisk fostring, på tur | Tags: glad påsk, påsketuuur, pulk, ski, telt 2 kommentarerSe det, ja! 250 km nå, og ikke 54.
Birken er heldigvis overstått for i år, så da er det på tide å kooooooose seg litt.
Hvordan vi koooser oss? Vi går 25 mil på ski.
Så da ser stua slik ut da, på en sommerlig onsdagskveld før påske:
Vi dropper altså atter en gang bypåske, Converse, utepils og parkgrilling til fordel for pulk, ski, telt, snø og kulde. Som vanlig!
Men vi drar selvsagt ikke på tur uten at vi er 100% sikre på mediedekning. Det går ikke an. Denne gangen er turen allerede solgt, og det krever litt ekstra forberedelser i forkant:
Hvor vi skal gå? Tyinkrysset – Sulebu – Breistølen – Bjordalsbu – Iungsdalshytta – Raggsteindalen – Haugastøl – Tuva – Hakksesetstølen – Ranten – Haglebu – Hytta.
Men egentlig er det 101% sikkert at dette IKKE blir ruten. Fordi det ikke er snø. Så da går vi helt til det ikke går lenger. Enkelt og greit! Glad påsk da, dere!
Sliten og Blid i UTE!
Innsendt: 22 mars, 2012 Arkivert under: fysisk fostring, på tur, tynn luft | Tags: blogg, Himalaya, Karakoram, Pakistan, Spantik, ute, vg 4 kommentarerSpørsmål: Hvor fantastisk er ikke dette bildet?
Svar: Det er megasuperduperfantastisk!
Og enda mer megasuperduperfantastisk er det at det er selveste Blid som har knipset det.
Bildet er natürlich fra Pakistan-turen vår i august i fjor. Åhhh, FJELL!
Dere så kanskje reportasjen vi skrev om Spantik-turen i VG i høst?
Uansett: Nå er en mye fyldigere rapport på trykk i månedens UTE. Både om turen – og om hvordan man blogger så mange mil unna nærmeste stikkontakt og Telenor-mast.
I salg frem til mai, så du trenger ikke å løpe og kjøpe. Bare gå.
Sånn ser det ut:
Heia Himalaya!
Men det er fint i Tromsø også, ser det ut til. Får se å komme oss dit snart!
Hvorfor jeg aldri mer skal gå Birken
Innsendt: 20 mars, 2012 Arkivert under: ...livet!, fysisk fostring, smale ski | Tags: aldri mer, birken, klister, rulleski Legg igjen en kommentarDa var Birken over for i år! Gudhjelpesegogheldigvisogtakkogprisfordet.
Det gikk bra for Sliten, og litt mindre bra for Blid. Sliten tok merket, og gikk til og med raskere enn Blid. Oups.
I forkant av rennet gikk det mange rykter om magebakterier i Sliten&Blid-leiren. Var de sanne? Til det har Blid følgende kommentar:
– Det var noe rusk i maskineriet, ja. Kroppen spilte ikke på lag i dag. Jeg kan ikke skylde på smøreteamet.
Sa han. Han kunne i alle fall ikke skylde på utsikten fra campinghytta ved Rena:
;
Sliten hadde ikke helt dagen hun, heller. Men hun skal spare dere for den aller verste, surmagede, sutrete klagingen.
Nei forresten, det skal hun ikke.
Her er åtte årsaker til at Sliten ALDRI mer skal gå Birken:
1. God skiteknikk har lite eller ingenting å si når man enten går i kø eller det ikke finnes spor å plassere skiene i.
2. Nye klisterski med Cera-pulver, høyfluor-klister (!) og riktig rillemønster til tross; ALLE sklir forbi Sliten i ALLE nedoverbakker. Tusenvis av folk bare glir forbi. Finnes det noe mer demotiverende?
3. Flytter de samme folka seg når Sliten vil forbi dem i oppoverbakkene? Håhneida. Hun er i bedre form enn dem, nemlig. Men det nekter de å tro.
4. Birken er et stakerenn. Faktisk. Slitens stakemuskler er beskjedne.
5. Når man endelig kan hvile i nedoverbakkene, kan man ikke det likevel. Fordi det ligger så mye søppel i sporene at man hele tiden må løfte den ene eller den andre skien.
6. Kramper i armer og lår slår alltid inn i den siste motbakken før Midtfjellet. Rett før det skal stakes/gås dobbelttak med fraspark i en sinnssyk fart til Sjusjøen. Slår visst aldri feil.
7. Folk snakker om dette såkalte «raske føret». Det er bare det at når klisterlaget under skiene er for tynt, så betyr raskt føre at det går veldig raskt BAKOVER. Altså mot Rena. Og det er feil vei, mål er i Lillehammer.
8. Det er ikke plass til flere pokaler hjemme.
Så: Hvis du har lurt litt på å gå Birken, så bør du nå være overbevist om at du ikke må finne på å gjøre det.
Bare se på bildet under. Sånn ser det ut noen minutter før start for pulje 12.
Ser det morsomt ut?
Nei, det gjør ikke det vøtt.
MEN.
Omtrent 17 minutter etter målgang, skjer det noe mystisk i Slitens hode. Hun begynner å glemme smertene. Fortrenge krampene. Kvalmen avtar. Anstrengelseshosten også. Snart skal hun hente pokalen sin i Håkons hall. Sette seg på bussen til Rena. Drikke Cola, tenk. Spise burger. Gumle smågodt. Sove i elleve timer. Senke seg ned i et boblebad dagen derpå. Spise enda mer burger. Og drikke en øl. Ta imot hyllestene. Klappe seg selv på skulderen.
Og enda noen dager senere skal det ramle en rar drøm ned i hennes hode. En drøm om rulleski.
Rulleski.
Det er point of no return. Herfra er det ingen vei tilbake.
Det blir sommer, sol og … rulleski.
Og kanskje Birken for femte gang i 2013?
Psst. Heng med videre på livetliksom.com, og du får svaret på det du alltid har lurt på:
Hva i alle dager skal man gjøre med alle disse Birken-pokalene man får?
livetliksom 