vidda, baby!

kjære finnmarksvidda, takk for gjestfriheten!


ivrig type

ingen lyd fra oss på et par uker nå!
hvorfor?
fordi Sliten & Blid har brukt hver minste, lille celle i kroppene sine på å se på en skikonkurranse som har gått på tv de siste ukene.
også har vi gått litt på ski selv! for å se på noen skiløpere som er hakket kjappere enn oss i sporet.

og for å se på noen som klatrer i trær for å se på noen som går fort på ski…


topp tur!

blå himmel, sol som varmer, helt vindstille. det var perfekte forhold for tur i dag! så perfekte at Sliten & Blid ikke klarte å motstå fristelsen til å gå lenger… og lenger… etter hvert befant vi oss på vei oppover den tre kilometer lange bakken til høgevarde. litt senere befant vi oss på vei fra høgevarde og til gråfjell. været var fortsatt magisk! men ganske så superduperkaldt.

og da vi gikk forbi toppen av gråfjell (1466 moh), sa Sliten til Blid: «vil du på toppen av gråfjell også, eller?» Blid: «nei, føler ikke behov for det. vi må jo komme oss hjem». Sliten, noen minutter senere: «er du sikker, Blid?» Blid: «nei».

så da bar det i vei mot varden på toppen av gråfjell. sitat Blid: «det er jo like fantastisk å stå der oppe hver gang. om fjellet er 1466 moh. eller 6000 moh, følelsen av å nå en topp er uansett fabulous.»

turen ble avsluttet etter at solen hadde gått ned, og da var det plutselig 20 kalde. og de var beinmargskalde. vi hutret oss de siste kilometerne til bilen (etter at Sliten hadde gitt den hvite, døde, frosne nesen til Blid litt førstehjelp). men for en fin dag!

var dette første og siste gang vi fikk stå på toppen av gråfjell med så lite vind som det var der i dag? vi tror det.


endelig!

etter uker med mye trening og mye jobbing har Sliten & Blid kommet seg dit de hører hjemme (føles i alle fall sånn nå): i den norske fjellheimen! vi gikk en «rolig» og «kort» tur idag. kun lystbetont. ikke kategorisert under ‘intervall’, ‘langtur’, ‘fartslek’ eller liknende. deilig! føret var fantastisk, og solen strålte. 16 kalde kunne ikke legge en demper på det!


3 favoritter. nei! 5 favoritter

vi går ikke bare på ski, altså.

vi hører på musikk også!

her er Slitens absolutte favoritter en altfor-fandens-oldemor-kald-mandagskveld i februar:

1. koop/ane brun: koop island blues (nydelig, nydelig svensk musikk med vokal av vår NORSKE ane – med svenske aner, hoho.)

2. raymond & maria: ingen vill veta var du köpt din tröja (det vil jeg jo! men sangen gir deilige sommervibber.)

3. lucy swann: fashionably late (jada, soundtracket til Slitens liv.)

4. james blake: limit to your love (denne er nydelig, men lett å bli lei. for viderekomne: the wilhelm scream. den er FAB!)

5. jamie woon: night air (sitter lett i øret, lett å bli lei, men også lett å bli avhengig. en sang som hyller natten!)

yes. skulle kanskje linket til sangene i spotify. men Sliten begynner å nærme seg 3 x 10 år, og orker ikke slikt ungdommelig tullball. dere har da spotify og kan søke opp sjøl, sant?

fint. hvis ikke: just fuckin google it.

takk for seg!

(for skiinteresserte lesere: vi dro ikke på festival i går/gikk ikke hauer’n. vi var syke. punktum. mer om det senere. i et annet innlegg. kanskje. jada. neida. joda.)

(guide for ikke-hipstere: lucy swann, koop og raymond&maria var SÅ 2010/2009/2004 å like. jamie woon spilles på p3. men james blake, derimot, HAN, han snakkes det om i de innerste, kuleste musikkredaksjonslokalkroker.)


festival!

det høres jo fryktelig hyggelig ut med festival. «til helgen skal vi på festival», sier Sliten. og lurer seg selv.

for den upcoming festivalen er ikke av det hyggelige slaget. det er ikke øl i sola, sang og converse. eventuelt lange dokøer, pissregn og gummistøvler.

neida. det er ikke gummistøvler engang, det er skistøvler. det er ikke øl, det er sportsdrikke. det er kanskje litt sang, særlig den klagesangen i Slitens hode. den er fin! dokøer er det også, forresten. fryktelig lange dokøer. som vi gleder oss!

søndag er dagen, thorleif haugs skifestival er navnet og 42 km er distansen. og været? det skal se slik ut:

det blir vel blått under skiene, vel!


team Sliten & Blid

mmmm. det lukter nypreppede løyper!

yes, yes, da var holmenkollen skimaraton endelig over (for tre dager siden, men vi har ikke kommet til oss selv før nå).

kort oppsummert: Blid var blid og Sliten var sliten. Blid hadde dagen, ganske gode ski og var i det hele tatt i slaget. Sliten var trøtt, sliten, hadde ikke dagen, for lite spenn i skiene, hadde et par førsteklasses tryn og var i det hele tatt litt på tur.

dette gjelder livet, folkens. førstemann!

men vi kom i mål! for sikkerhets skyld var løypa hele 5,5 mil – og ikke 5,3, som annonsert på forhånd. og for sikkerhets skyld går de siste kilometerne i vm-løypene i holmenkollen – med ekstra mange sløyfer og opp- og nedoverbakker (det var her ett av Slitens legendariske tryn skjedde).

her er for øvrig et kostelig referat fra skimaratonet – fra en som går omtrent like racerfort som Sliten: Blodsmak.

tåke og grått i byen. sol og påskestemning i marka. det var blå himmel nesten hele dagen. det er helt sant!

hva nå? allerede etter 200 meter av lørdagens renn lovte Sliten seg selv at hun aldri, aldri, aldri skal gå et skirenn igjen. Blid derimot, han gleder seg allerede til helgens skirenn: hauer’n i drammen/lier (etter sigende 42 km langt, men vi stoler ikke på skirennarrangører lenger, så vi sier 45 km).

Sliten har riktignok blitt noe blidere etter hvert, men er fortsatt ikke like skirennblid som Blid.

time krefter will show!

Sliten vant! neida. joda. neida. denne monsterkvinnen heter inger og gikk styggfort. og vant.

alle bildene er lånt/stjålet fra skiforeningen.no (vi er medlem begge to, jah, jada.)


dags!

yes, da er det 10 timer og 9 minutter til Sliten tar det første stavtaket i årets holmenkollmaraton.
og 10 timer og 4 minutter til Blid gjør det samme.
måtte den beste vinne!
vi gruer oss.
natta!


late night ski

nye klisterski (jadda!) er i boks, og de måtte jo bare prøves.
klarte å presse inn tidenes seineste økt nå i kveld. ti på elleve satte vi det første stavtaket. ti minutter seinere slo oslo kommune av lyset, og Team Sliten & Blid var ensomme i lillomarka i mørket.
så da vet man det! klokka elleve er det mørkt i marka.
ble en kort tur, for å si det sånn.
kort og interessant.
og de nye skiene? de med ekstra mye spenn? og som øh, kostet mye spenn. jo de, de virket fine, de. tror vi. kanskje.


nye tider

det har vært fire late og krevende, bedagelige og slitsomme år. nå er de over.
i bibliotekets hyller står det en søt samling A4-sider m navnet til Sliten på forsiden.
hurra for det!
men enda mer hurra for at det nå er tid for nye prioriteringer. og øverst på den listen står Blid.
hipp, hipp, hurra!


belønning

så har vi vært på skikurs atter en gang. trond iversen og geir gudvethva har atter pirket på frasparket til Blid og vinkelen på overkroppen til Sliten. vi har gått den samme bakken igjen og igjen og igjen og igjen. og vi har lært at korrekt teknikk handler om rytme og tyngdeoverføring, tyngdeoverføring og rytme. så enkelt, og yet så superdupervanskelig.
uansett så er vi nå ferdig utlært (ja da) og fortjener en belønning. og hva er vel da bedre enn en sjokoladebolle fra den lille kokosbollefabrikken?
ok, marsipankake ville vært bedre. og nonstop. og konfekt. men men.


test av traseen til holmenkollen skimaraton

både Sliten & Blid skal være ærlige: vi gledet oss ikke til å gjøre dette. vi vet ikke helt hvorfor, men det var vel kanskje det at 53 kilometer virket så langt. men tanken på å stille til start neste lørdag uten å vite hvordan løypa er, var likevel mer skremmende enn at vi turde å la være.

så vi gjennomførte! vi tok det hele i turtempo og det tok nesten seks (6!!) timer. vi kan herved konstatere at løypa er hard. det er rett og slett mye stigning. men løypene er godt preparerte og brede og fine de fleste steder.

hyggelig på heggeli


mer sol!!!

nå skal det ikke bli en vane å skrive så mye om sola her på livetliksom. men hallo. SOL! det er jo en viktig del av livet det da. lizzm.

og siden både Sliten & Blid er begravet i arbeidets plikter i hele dag og i hele kveld, er det fint med en påminnelse om at livet utenfor og bortenfor og vekkafor macen er fint, det også. enn så lenge blir det virtuell sol på oss. her er’n:


balansegang

i kveld har Sliten & Blid vært på skikurs.

vi har vært på skikurs før, vi. og nå var vi det altså igjen. vi vet ikke helt hvorfor vi deltar på atter et kurs. men vi tenker at det er lurt å finslipe teknikken enda noen hakk. og jommen var det ikke lurt!

Sliten lærte for eksempel at hun løfter skiene for mye (tenk så mye hun har øvd på nettopp å løfte), vrir hoftene litt mye og ikke retter ut frasparkbeinet nok. Blid lærte at han løfter skiene for mye (tenk så mye han har øvd på nettopp å løfte), vrir hoftene litt mye og ikke har nok snert i frasparket.

det var mannen til høyre som lærte oss å gå på ski i dag. trond iversen. vant han her? nope.

så her er vi. en tirsdag kveld i januar. spiser pannekaker med havregryn foran peisen med så meget ny skiteknikkunnskap i de små hodene våre. det er livet, det. liksom.


en sommer kommer!

vi nordboere tusler jo omkring her oppe i mørket og kulda. og mens vi er opptatt med å gjøre det, tusle rundt, glemmer vi tre ting:

1. at det finnes noe som heter sol.

2. at det finnes noe som heter lys.

3. at det finnes noe som heter sommer.

men i dag, på vei hjem fra en ytterst merkverdig skitur (NULL feste, varmegrader (!) og Sliten med bare 1 kontaktlinse), ble vi minnet på at både punkt 1 og 2 og 3 eksisterer.

bare se her:

dette er sol.

dette er også sol.

så nå hører vi på beach boys (everybooody’s gone surfin’, suuuurfin’ usa) og drikker c-vitaminer. og shaker en stiv skihofte eller to.