Hvorfor jeg aldri mer skal gå Birken

Da var Birken over for i år! Gudhjelpesegogheldigvisogtakkogprisfordet.

Det gikk bra for Sliten, og litt mindre bra for Blid. Sliten tok merket, og gikk til og med raskere enn Blid. Oups.

I forkant av rennet gikk det mange rykter om magebakterier i Sliten&Blid-leiren. Var de sanne? Til det har Blid følgende kommentar:

– Det var noe rusk i maskineriet, ja. Kroppen spilte ikke på lag i dag. Jeg kan ikke skylde på smøreteamet.

Sa han. Han kunne i alle fall ikke skylde på utsikten fra campinghytta ved Rena:

;

Sliten hadde ikke helt dagen hun, heller. Men hun skal spare dere for den aller verste, surmagede, sutrete klagingen.

Nei forresten, det skal hun ikke.

Her er åtte årsaker til at Sliten ALDRI mer skal gå Birken:

1. God skiteknikk har lite eller ingenting å si når man enten går i kø eller det ikke finnes spor å plassere skiene i.

2. Nye klisterski med Cera-pulver, høyfluor-klister (!) og riktig rillemønster til tross; ALLE sklir forbi Sliten i ALLE nedoverbakker. Tusenvis av folk bare glir forbi. Finnes det noe mer demotiverende?

3. Flytter de samme folka seg når Sliten vil forbi dem i oppoverbakkene? Håhneida. Hun er i bedre form enn dem, nemlig. Men det nekter de å tro.

4. Birken er et stakerenn. Faktisk. Slitens stakemuskler er beskjedne.

5. Når man endelig kan hvile i nedoverbakkene, kan man ikke det likevel. Fordi det ligger så mye søppel i sporene at man hele tiden må løfte den ene eller den andre skien.

6. Kramper i armer og lår slår alltid inn i den siste motbakken før Midtfjellet. Rett før det skal stakes/gås dobbelttak med fraspark i en sinnssyk fart til Sjusjøen. Slår visst aldri feil.

7. Folk snakker om dette såkalte «raske føret». Det er bare det at når klisterlaget under skiene er for tynt, så betyr raskt føre at det går veldig raskt BAKOVER. Altså mot Rena. Og det er feil vei, mål er i Lillehammer.

8. Det er ikke plass til flere pokaler hjemme.

Så: Hvis du har lurt litt på å gå Birken, så bør du nå være overbevist om at du ikke må finne på å gjøre det.

Bare se på bildet under. Sånn ser det ut noen minutter før start for pulje 12.

Ser det morsomt ut?

Nei, det gjør ikke det vøtt.

MEN.

Omtrent 17 minutter etter målgang, skjer det noe mystisk i Slitens hode. Hun begynner å glemme smertene. Fortrenge krampene. Kvalmen avtar. Anstrengelseshosten også. Snart skal hun hente pokalen sin i Håkons hall. Sette seg på bussen til Rena. Drikke Cola, tenk. Spise burger. Gumle smågodt. Sove i elleve timer. Senke seg ned i et boblebad dagen derpå. Spise enda mer burger. Og drikke en øl. Ta imot hyllestene. Klappe seg selv på skulderen.

Og enda noen dager senere skal det ramle en rar drøm ned i hennes hode. En drøm om rulleski.

Rulleski.

Det er point of no return. Herfra er det ingen vei tilbake.

Det blir sommer, sol og … rulleski.

Og kanskje Birken for femte gang i 2013?

Psst. Heng med videre på livetliksom.com, og du får svaret på det du alltid har lurt på:

Hva i alle dager skal man gjøre med alle disse Birken-pokalene man får?