Birken er det eneste vi tenker på

Hver eneste dag, time, minutt og sekund går nå med til å tenke på de 54 kilometerne mellom Rena og Lillehammer.

Har vi trent nok? Eller skal vi legge inn flere intervaller de neste dagene? Har vi kjøpt nok energidrikke? Skal vi levere inn både kaldski og klisterski til prepp? Har vi booket buss tilbake til Rena? Og ikke minst: Hvordan blir været lørdag 17. mars? For vi ORKER IKKE sørpeføre fra Sjusjøen til Lillehammer. Nemlig. Vi vil ha trikkeskinner.

                                                                      Foto: Birkebeiner.no

Vi tenker altså bare på Birken.

Eh. Vel.

Virkeligheten er (dessverre?) ikke helt slik. Sannheten er som følger:

Vi har ikke hatt på oss ski siden søndag 5. februar (Hauern).

Ouch! Den svir, altså.

Hva vi har brukt tiden vår på?

Nei, altså. Sliten har jo vært syk, stakkars. Og så ble Blid syk – dagen før vi dro på ferie!

Og så dro vi på ferie, da. Der var det mye ørken og lite snø. Mest sand og strand og vann.

Hotellet hadde faktisk en tredemølle, i alle fall hadde vi sett det på bildene på internettet før vi dro. Og vi hadde joggesko i kofferten. Men klarte vi å samle sammen nok energi til å bruke de skoa? Nope. Gadd vi å gå over veien for i det minste å kikke på dette treningsrommet? Håhneihda! Men vi heiv i oss mye Solvipect og Paracet, så det var så hyggelig atte.

Og så ble Blid frisk.

Og da vi kom hjem fra ferie? Nei, tjaaa…

Da var det jo vår.

Så moralen blir noe slikt som dette: Selv om man deltar på Birken-galskapen, kan altså livet inneholde andre ting enn ski. Så får den berømte tiden vise om et slikt liv er et MERKEliv.