Etter omtrent 32 timer på reise + pakking hele siste natten, måtte vi sove litt da vi kom til Skardu!

Hverdagsliv i Skardu - en by oppe i Pakistan-fjellene og siste sivilisasjon for de fleste ekspedisjoner. Ser du en kvinne?

Det tok 5-6 timer å kjøre fra Skardu til Arandu - landsbyen vi startet å gå fra. Ser du veien?

Telenor har malt Pakistan blått og hvitt. Pent? Vel.

Det er ikke så fryktelig langt fra Skardu til Arandu. Men veiene er ikke så fryktelig bra. Så da tar det litt fryktelig lang tid.

Og her kjører vi "the scary part". Mmmm.

Og noen ganger var det ikke vei. Men elv. Det er jo alltid interessant.

Til slutt kom vi frem til turens første "campingplass". Fin? Fin!

Og der var kjøkkenet oppe allerede. Og snart skulle vi gyve løs på den første av 25 netter i telt.

Stilling ledig! Bær 25 kilo i tre dager for en europeer, tjen nesten ingenting! Vi kan garantere at det IKKE blir jobb til alle som møter opp.

Vi er ordentlig i gang med ekspedisjonen, juhu! Her fra aller, aller siste sivilisasjon før forlattheten setter inn.

Og der fikk vi et glass jukse-cola. Det var usannsynlig godt.

Blid er på ekspedisjon, så da er Blid blid da vettu. Det hvite monsteret i bakgrunnen er Spantik - vårt kjære fjell.

Og når man kommer frem til campen og livet er slik som dette, blir også Sliten ganske blid.

Da vi hadde kommet frem til campen den første dagen, etter å ha gått i 4-5 timer, hadde ikke Blid fått nok høyde (vi var nå på 3600 meter omtrent), så han klatret opp på nærmeste topp. Og tok bilde.

Har du sett!? For en nydelig sak! Dette er altså R.G. (Roasted Goat), vær kjære turkamerat på veien inn til basecamp - og vår enda kjærere middagsmat på resten av ekspedisjonen.

Vi tåler et bilde til av R.G.! Pene geita! Han smaker best med litt chilisaus til, forresten.

Dette er et bilde av naturen vi så hver eneste dag, ja, i alle fall de tre første dagene. Det i midten er en isbre, dekket av grus og sand. Og sånn er det.

Og dette er et bilde av kjøkkenteltet i mørket. Og noen stjerner. Natta!