Grønt lys!

Halleluja! Siste nytt fra fjellet er at veien over Sognefjellet åpnes kl. 12 i morgen!

I grevens tid, altså. Kl. 12 i morgen er nemlig offisiell avgangstid for Sliten&Blid fra Oslo.

Og vi har vinterdekk på, ja! Har selvfølgelig ikke rukket å skifte. Noen ganger er det bra at Blid er treigere enn treigest med sånne semiviktige gjøremål.

En stor takk til alle brøytemannskaper som har skyflet snø, snø og atter snø den siste tiden. Det er så vanskelig å forestille seg at det er så mye snø bare noen timer unna Oslo. Men det er det, altså. Bare se her:

Skjermdump fra Sognefjellshyttas side på Facebook.

I går formiddag visste man altså ikke helt. Men nå melder til og med Statens vegvesen om at veien åpnes i morgen:

Og jommen har ikke også Sogn Avis en aldri så liten artikkel om åpningen (hele artikkelen her):

Folk får nokre bonusdager, altså! Og «folk», det er sånne som oss det.

Får bare håpe det ikke blir uvêr.

Reklamer

Vi hadde jo lagt bort skiene

«Jaja, det var den skisesongen», sa Sliten og Blid da de endelig var hjemme fra den herrlege påsketuren.

Det var det ikke.

Detter det ned et tilbud om å reise til Jotunheimen og skrive om det, så detter det ned et tilbud om å reise til Jotunheimen og skrive om det. Da sier ikke vi NEI, for å si det sånn. Vi sier JA!

Derfor ser hjemmekontoret slik ut i dag:

Vårskitur over Smørstabbreen, folkens! Halleluja!

Nå mangler det bare at dette vegvesenet åpner veien noen dager tidligere enn de planlegger. Sånn at vi kommer oss helt frem. Det er en fordel.

Vi følger jo fjellvettreglene, og har derfor forhørt oss med erfarne fjellfolk (om brøyting!). Og erfarne fjellfolk sier at brøytebilen har nådd «2. svingen over Krossbu» allerede. Så da er det bare å ÅPNE VEGEN, kjære vegvesen. You can do it!

Og kanskje, kanskje, kanskje får vi nå oppleve denne vårskituren vi drømte om i påsken. Før påske var det jo 20 pluss i Oslo, og vi trodde ikke det kunne være 16 minus på fjellet. Det kunne det.

Nå er det ni grader i Oslo, og det er meldt grått vær her til helgen. Men på Sognefjellet er det meldt sol i lange baner. SOL! Og tre plussgrader. TRE! PLUSS!

MEN: Siden vi er erfarne fjellfolk, så pakker vi Brynje Arctic, ansiktsmaske og spade. Beredt på stiv kuling, 20 minus og snøstorm.

Holder dere oppdatert på nyeste info om veiåpningen! For dere skal jo reise til Jotunheimen i helgen, sant? Eventuelt kan dere jo sitte hjemme og angre. Tenk bare på når du spiser frokostegget ditt i byen, skyene truer utenfor – og du ser det fantastiske bildet av sol og snø og høye fjell og pudder som vi blogger lørdag morgen.

Over til et familieportrett av den grå familien:

Og så over til hverdagen. Her må det pakkes! Ikke ullundertøy, riktignok. Men skjørt, genser og Converse. Etter å ha tilbragt forrige uke UNDER HAVNIVÅ, altså i Nederland – avanserer vi nå til Gøteborgs 6 m.o.h. for et par dager.

For deretter å nå de ordentlig høye høydene til helgen. Det går oppover, altså!

 


Er vinteren over i Oslo?

Vinteren er tydeligvis ikke over i Nordmarka… Se hvordan det var på Kobberhaughytta idag!

image


Ha respekt for sterk kuling og dra hjem i tide

Utsikten vi har akkurat nå?

Jo, furutrær, fjord og fjære.

Har vi gått så langt på ski i påsken, at vi har nådd helt frem til fjord og fjære? Fikk vi plutselig vindstille vær, sol og superføre? Snødde det så mye, at det ble mulig å gå på ski lavere enn 1000 m.o.h.? BLE PLUTSELIG SKARVHEIMEN FLAT?

Nei.

Vi dro hjem.

Selv om life tidvis was good.

Så var det tidvis ikke så good, også.

Manglende snø, altfor hard snø, altfor høye fjell, altfor dype daler, altfor mange minusgrader, altfor mange sekundmeter vind og altfor lei av Real Turmat gjorde sitt til at syv dager på ski og seks netter i telt var nok.

Som oftest var det nemlig sånn:

Ja, pluss en oppoverbakke på et par kilometer og 400 høydemeter i sikte, da.

Og selv om vi elsker å være på tur, er livet på tur også ganske slitsomt. Det er liksom alltid noe å gjøre! Er det ikke snøsmelting, så er det matlaging, opppumping av liggeunderlag (!), soving, pakking, orging, dobesøk, ikke dobesøk akkurat nå forresten for nå kommer det noen skiløpere, oppsetting av telt, nedpakking av telt og oppvarming av fryst rømme. For ikke å snakke om den annenhverdaglige tannpussen, da.

Vi nådde altså aldri familiehytta vi hadde planer om å nå. Vi nådde ikke Finse engang, som ble målet vi satte oss underveis.

Vi nådde Storstølen, ved Raggsteindalen. Det er utrolig langt unna det målet vi egentlig hadde satt oss. Meldinger om sinnssykt dårlig vær og litt usikkerhet om Strandavatnet egentlig hadde tykk nok is til å holde oss, førte til at vi kastet inn det håndkleet vi selvfølgelig ikke hadde med oss. Vi er da gramjegere.

Dessuten har vi opplevd/overlevd sinnssykt dårlig vær på etappen Raggsteindalen-Finse tidligere. Og som de ekte fjellfolkene vi er, så har vi respekt for både vær, værmelding – og vet å vende i tide.

Vi vet ikke hvor mange kilometer vi gikk engang. Vi vet bare at det ikke er 250.

Men samma det, det handler jo ikke om antall kilometer man går. Det hainnle om å leve. Eller å overleve, da.

Dessuten nådde vi en familiehytte til slutt. En annen, en. På null m.o.h. Ved hjelp av buss, tog, taxi og bil. Fint, det også.


Tohundreogfemtikilometer

Se det, ja! 250 km nå, og ikke 54.

Birken er heldigvis overstått for i år, så da er det på tide å kooooooose seg litt.

Hvordan vi koooser oss? Vi går 25 mil på ski.

Så da ser stua slik ut da, på en sommerlig onsdagskveld før påske:

Vi dropper altså atter en gang bypåske, Converse, utepils og parkgrilling til fordel for pulk, ski, telt, snø og kulde. Som vanlig!

Men vi drar selvsagt ikke på tur uten at vi er 100% sikre på mediedekning. Det går ikke an. Denne gangen er turen allerede solgt, og det krever litt ekstra forberedelser i forkant:

Hvor vi skal gå? Tyinkrysset – Sulebu – Breistølen – Bjordalsbu – Iungsdalshytta – Raggsteindalen – Haugastøl – Tuva – Hakksesetstølen – Ranten – Haglebu – Hytta.

Men egentlig er det 101% sikkert at dette IKKE blir ruten. Fordi det ikke er snø. Så da går vi helt til det ikke går lenger. Enkelt og greit! Glad påsk da, dere!


Sliten og Blid i UTE!

Spørsmål: Hvor fantastisk er ikke dette bildet?

Svar: Det er megasuperduperfantastisk!

Og enda mer megasuperduperfantastisk er det at det er selveste Blid som har knipset det.

Bildet er natürlich fra Pakistan-turen vår i august i fjor. Åhhh, FJELL!

Dere så kanskje reportasjen vi skrev om Spantik-turen i VG i høst?

Uansett: Nå er en mye fyldigere rapport på trykk i månedens UTE. Både om turen – og om hvordan man blogger så mange mil unna nærmeste stikkontakt og Telenor-mast.

I salg frem til mai, så du trenger ikke å løpe og kjøpe. Bare gå.

Sånn ser det ut:

Heia Himalaya!

Men det er fint i Tromsø også, ser det ut til. Får se å komme oss dit snart!


Tour de Sliten & Blid

Vi skal aldri, aldri, aldri mer klage på at Pætter, Therese eller Bjørgen blir slitne i Tour de Ski. Bli skuffet over at de ikke vinner, kanskje. Men ikke klage.

For nå har vi gått vår egen tour.

Forrige helg tilbragte vi tre vidunderlige dager på Skeikampen. Planen var enkel: Ski hver dag, ikke lov å bruke mac (med unntak av å booke nærstående ferie), lese mest mulig bok, spise en del sjokolade og mye godt fôr. Og drikke AMARONE! Huhei, i oljenasjonen vi lever.

Dag 1 var det såvidt vi rakk dagslyset. Grunnet frokost, kaffe, kaffe, bok, bok, taping av gnagsår. Og sinnssyk sterk vind + snøvær. Men været ble bedre. Og formen, den var sånn passe bra.

Dag 2 startet lovende med føttene på gulvet rett før kl. 11.00.

Ja, det er lovende.

Vi rakk 12 km før lunsj, og åtte etter. Formen var ultramegasuperbra, særlig Sliten sin. Hun var rett og slett veldig blid. Mens Blid var ganske sliten.

Dag 3 startet enda mer lovende, vi var på føttene rett etter kl. 09.00. Grunnet Slitens tur i kjelleren for å hente krefter i går (ikke bokstavelig talt), var formen hennes heller laber. Men Blid derimot, han hadde sin aller beste dag.

Oioioi.

Og det er 17 dager igjen til jul.

Ikke?

We wish.

Det er 17 dager igjen til Hauer’n.