Sliten og Blid i UTE!

Spørsmål: Hvor fantastisk er ikke dette bildet?

Svar: Det er megasuperduperfantastisk!

Og enda mer megasuperduperfantastisk er det at det er selveste Blid som har knipset det.

Bildet er natürlich fra Pakistan-turen vår i august i fjor. Åhhh, FJELL!

Dere så kanskje reportasjen vi skrev om Spantik-turen i VG i høst?

Uansett: Nå er en mye fyldigere rapport på trykk i månedens UTE. Både om turen – og om hvordan man blogger så mange mil unna nærmeste stikkontakt og Telenor-mast.

I salg frem til mai, så du trenger ikke å løpe og kjøpe. Bare gå.

Sånn ser det ut:

Heia Himalaya!

Men det er fint i Tromsø også, ser det ut til. Får se å komme oss dit snart!


Hvorfor jeg aldri mer skal gå Birken

Da var Birken over for i år! Gudhjelpesegogheldigvisogtakkogprisfordet.

Det gikk bra for Sliten, og litt mindre bra for Blid. Sliten tok merket, og gikk til og med raskere enn Blid. Oups.

I forkant av rennet gikk det mange rykter om magebakterier i Sliten&Blid-leiren. Var de sanne? Til det har Blid følgende kommentar:

– Det var noe rusk i maskineriet, ja. Kroppen spilte ikke på lag i dag. Jeg kan ikke skylde på smøreteamet.

Sa han. Han kunne i alle fall ikke skylde på utsikten fra campinghytta ved Rena:

20120320-133426.jpg;

Sliten hadde ikke helt dagen hun, heller. Men hun skal spare dere for den aller verste, surmagede, sutrete klagingen.

Nei forresten, det skal hun ikke.

Her er åtte årsaker til at Sliten ALDRI mer skal gå Birken:

1. God skiteknikk har lite eller ingenting å si når man enten går i kø eller det ikke finnes spor å plassere skiene i.

2. Nye klisterski med Cera-pulver, høyfluor-klister (!) og riktig rillemønster til tross; ALLE sklir forbi Sliten i ALLE nedoverbakker. Tusenvis av folk bare glir forbi. Finnes det noe mer demotiverende?

3. Flytter de samme folka seg når Sliten vil forbi dem i oppoverbakkene? Håhneida. Hun er i bedre form enn dem, nemlig. Men det nekter de å tro.

4. Birken er et stakerenn. Faktisk. Slitens stakemuskler er beskjedne.

5. Når man endelig kan hvile i nedoverbakkene, kan man ikke det likevel. Fordi det ligger så mye søppel i sporene at man hele tiden må løfte den ene eller den andre skien.

6. Kramper i armer og lår slår alltid inn i den siste motbakken før Midtfjellet. Rett før det skal stakes/gås dobbelttak med fraspark i en sinnssyk fart til Sjusjøen. Slår visst aldri feil.

7. Folk snakker om dette såkalte «raske føret». Det er bare det at når klisterlaget under skiene er for tynt, så betyr raskt føre at det går veldig raskt BAKOVER. Altså mot Rena. Og det er feil vei, mål er i Lillehammer.

8. Det er ikke plass til flere pokaler hjemme.

Så: Hvis du har lurt litt på å gå Birken, så bør du nå være overbevist om at du ikke må finne på å gjøre det.

Bare se på bildet under. Sånn ser det ut noen minutter før start for pulje 12.

Ser det morsomt ut?

Nei, det gjør ikke det vøtt.

20120320-133451.jpg

MEN.

Omtrent 17 minutter etter målgang, skjer det noe mystisk i Slitens hode. Hun begynner å glemme smertene. Fortrenge krampene. Kvalmen avtar. Anstrengelseshosten også. Snart skal hun hente pokalen sin i Håkons hall. Sette seg på bussen til Rena. Drikke Cola, tenk. Spise burger. Gumle smågodt. Sove i elleve timer. Senke seg ned i et boblebad dagen derpå. Spise enda mer burger. Og drikke en øl. Ta imot hyllestene. Klappe seg selv på skulderen.

Og enda noen dager senere skal det ramle en rar drøm ned i hennes hode. En drøm om rulleski.

Rulleski.

Det er point of no return. Herfra er det ingen vei tilbake.

Det blir sommer, sol og … rulleski.

20120320-133554.jpg

Og kanskje Birken for femte gang i 2013?

Psst. Heng med videre på livetliksom.com, og du får svaret på det du alltid har lurt på:

Hva i alle dager skal man gjøre med alle disse Birken-pokalene man får? 


Femtifirekilometer

Lørdag 17. mars 2012 kl. 09.00 skjer det. Det skjer også lørdag 17. mars 2012 kl. 09.05.

Det er nemlig starttidene til henholdsvis Blid og Sliten i årets Birkebeinerrenn.

Han her gleder seg ikke:

20120316-105444.jpg

Men innholdet i denne handlekurven gleder hjertene våre. Eller i alle fall hjernene og smaksløkene våre.

KARBOBONANZA!

20120316-105355.jpg

Nå setter vi oss snart i bilen. Bilen går til Rena. Med obligatorisk burgerstopp, selvsagt.

Og tissestopp. Her skal lagrene fylles!

Dette skal vi snakke om: Føret, at vi må stå opp kl. 05.00 i morgen, føret, hva vi skal smøre med, føret, når vi burde være på første drikkestasjon ifølge merketidene, føret, hva vi skal pakke i sekken, føret, hvor digg det blir å drikke Cola når vi endelig er på Lillehammer, føret, hvor mye vi gleder oss til obligatorisk boblebad-stopp på veien hjem søndag, føret, hvor mye vi gruer oss til de siste kilometerne fra Sjusjøen og ned, føret, at de kommer til å si «gnistrende føre» på NRK-sendingen – men at det ikke gjelder for de 14 000 som starter etter klokken 08.00, føret, om vi klarer merket – eller ikke. Og litt mer om føret.

20120316-105427.jpg

Siste Bråsterk på gymmet før Birken. Ja takk til stakemuskler hvis klisteret ikke sitter.

Og nå er det meldt kuling over fjellet i morgen – feil vei. Altså sterk motvind. Kanskje uten feste. Bye, bye merke.

Å herrejesus, som vi gruer oss.

Men i morgen, sånn cirka kl. 13.50-ish, er det VÅR.

I alle fall i noen dager. For vi skal jo oppsøke snøen de tre påfølgende helgene også. Selvfølgelig!


Ja, så har det blitt vår, så har det blitt vår, i år

Jaja. Da var det vår på Torshov. Slik ser det i alle fall ut utenfor vindaugane våre nuh.

Men innenfor vinduene er det vinter. I alle fall i hodene våre. Det må jo nesten det nå, siden vi skal gå et renn som heter Birkebeinerrennet lørdag.

Derfor var det ut på ski i ti plussgrader i dag. På med ulltøyet, liksom! Og sportstape rundt skarpe negler som sliter på tynn hud i trange skistøvler. Blid matcher selvsagt ullstillongs og sportstape. Man har da stil.

Men først: Jentenes tremil i Kollen. Blid valgte å se på tv i skiantrekket. «Det er sånn fotballsupporterne gjør». Sa han.

Atlas fulgte opp, og tok på seg vinterpelsen.

Her har Blid slengt stumpen nedpå på Heggelia, etter 15 kilometer med slafs-slurp-føre fra innerst i Sørkedalen.
Ett rundstykke, en halv Cola og noen Ballerina-kjeks senere, og vi gikk 15 kilometer hjem igjen.
Er det tremilssøndag, så er det tremilssøndag.

Men hvorfor i alle dager er konseptet 5,4milslørdag oppfunnet?


Birken er det eneste vi tenker på

Hver eneste dag, time, minutt og sekund går nå med til å tenke på de 54 kilometerne mellom Rena og Lillehammer.

Har vi trent nok? Eller skal vi legge inn flere intervaller de neste dagene? Har vi kjøpt nok energidrikke? Skal vi levere inn både kaldski og klisterski til prepp? Har vi booket buss tilbake til Rena? Og ikke minst: Hvordan blir været lørdag 17. mars? For vi ORKER IKKE sørpeføre fra Sjusjøen til Lillehammer. Nemlig. Vi vil ha trikkeskinner.

                                                                      Foto: Birkebeiner.no

Vi tenker altså bare på Birken.

Eh. Vel.

Virkeligheten er (dessverre?) ikke helt slik. Sannheten er som følger:

Vi har ikke hatt på oss ski siden søndag 5. februar (Hauern).

Ouch! Den svir, altså.

Hva vi har brukt tiden vår på?

Nei, altså. Sliten har jo vært syk, stakkars. Og så ble Blid syk – dagen før vi dro på ferie!

Og så dro vi på ferie, da. Der var det mye ørken og lite snø. Mest sand og strand og vann.

Hotellet hadde faktisk en tredemølle, i alle fall hadde vi sett det på bildene på internettet før vi dro. Og vi hadde joggesko i kofferten. Men klarte vi å samle sammen nok energi til å bruke de skoa? Nope. Gadd vi å gå over veien for i det minste å kikke på dette treningsrommet? Håhneihda! Men vi heiv i oss mye Solvipect og Paracet, så det var så hyggelig atte.

Og så ble Blid frisk.

Og da vi kom hjem fra ferie? Nei, tjaaa…

Da var det jo vår.

Så moralen blir noe slikt som dette: Selv om man deltar på Birken-galskapen, kan altså livet inneholde andre ting enn ski. Så får den berømte tiden vise om et slikt liv er et MERKEliv.


DNS

Håhei, betyr tittelen at Sliten&Blid skal ha show på Den Nationale Scene?

Neppe. I vår verden betyr DNS «did not start», og det var nettopp det vi gjorde i Holmenkollen skimaraton forrige lørdag. Vi startet ikke.

Warum? Sliten hadde vært sliten hele uka. Og på dødsleiet i forkjølelsesskalaen. Blid hadde jobbet litt, som vanlig. Sovet dårlig på grunn av Slitens liggende trening av kjernemuskulaturen, også kalt hoste. Også har han visst en skade i hånden! Jøss!

Så da ble det DNS på oss begge!

Sånn lå vi. I fosterstilling. På sofaen. Hjemme. Med landslagsdrakten. Ellerno.

Men livetliksom vil gjerne gratulere vår ivrige leser og skigåer for klubben Saftsuse med meget godt gjennomført renn! Imponerende tid!

Og mens vi er i gang: Sender også et grattis til vår liksom-onkel* Gahr Støre med vel gjennomført damedistanse, altså 23 km. Puslete distanse, men god tid.

*Liksom-onkel fordi hans kone, Marit Slagsvold, later til å tro at hun er i slekt m godeste Blid. Men så heldig er hun ikke, altså!


Over!

Halleluja – Hauern er over!

Søndag var dagen. Etter å ha ladet opp med verdens iskaldeste tur til et langstrakt nabolands hovedstad, med masse jobb, ikke altfor mye søvn, usedvanlig mye frysing og kun én liten intervall på hotellmølla, lå jo alt til rette for å gå skikkelig fort i et skirenn. Blid hadde nøyaktig den samme oppladingen, bare i et annet langstrakt lands hovedstad. Oh well.

Likevel gikk det ganske så bra! Riktignok kranglet motivasjonen til Sliten ganske så bra i seksdraget på søndassmårran, men kaffe kurerte det verste gruffet.

Og da vi først satt i bilen, gikk det meste som (swix)smurt. Faktisk var det ganske så hyggelig! Svigers kjørte oss, på start møtte vi flere hyggelige mennesker, i løypa også. Frasparket satt, Camelbaken frøs bare pittelitt og syra i beina var ikke så altfor ille.

Sliten var i alle fall veldig blid. Oi, så blid hun var.

Og tidene? Det er jo tross alt det viktigste.

Sliten gikk på 3:29:27.

Blid gikk på 3:18:26.

Sabla fort, ikke sant?

Det synes vi. Det er tross alt 45 kilometer.

Men det synes ikke Jonas Gahr Støre. Han gikk på 3:16:57, men uttalte selv at tiden var litt «så som så».


Hauern, here we come!

 

Yesyes, da er det kun ni dager igjen til årets første skirenn, og vi er alt annet enn klare.

Vi prøver å gjøre oss klare, da. For eksempel med å gå Hauern-traseen på kosetid før vi faktisk må gå Hauern-traseen på ikke-kosetid neste søndag.

Også i år er det, tradisjonen tro, ny trasé (eller ny trasse, som det står på hauern.no – nydelig drammensk!).

Og, tradisjonen tro det også, er Drammens utmark utrolig godt skiltet. Som her for eksempel, her går det skiløyper i to retninger – mens Hauern går i en tredje – rett ut i skauen uten spor. Det er jo nydelig. Men vi gikk for Tverken, vi.

Det var riktig. Da står det 1-1 mellom Sliten&Blid og Finnemarkas skiltansvarlige, de har nemlig lurt oss før! Men ikke denne gangen. Men, rett skal være rett: Selv om de ofte skilter feil, så har de i alle fall skiltet Hauern! Vi klapper for det.

Selv om ikke Bli’ var overvettes immponert (nå er vi i Drammen, dere):

Til slutt: Været var artig.

Men, som alltid: Det artigste var å finne frem til såffan hjemme i hovedstaden. Pus, pannekaker og peis.


Tour de Sliten & Blid

Vi skal aldri, aldri, aldri mer klage på at Pætter, Therese eller Bjørgen blir slitne i Tour de Ski. Bli skuffet over at de ikke vinner, kanskje. Men ikke klage.

For nå har vi gått vår egen tour.

Forrige helg tilbragte vi tre vidunderlige dager på Skeikampen. Planen var enkel: Ski hver dag, ikke lov å bruke mac (med unntak av å booke nærstående ferie), lese mest mulig bok, spise en del sjokolade og mye godt fôr. Og drikke AMARONE! Huhei, i oljenasjonen vi lever.

Dag 1 var det såvidt vi rakk dagslyset. Grunnet frokost, kaffe, kaffe, bok, bok, taping av gnagsår. Og sinnssyk sterk vind + snøvær. Men været ble bedre. Og formen, den var sånn passe bra.

Dag 2 startet lovende med føttene på gulvet rett før kl. 11.00.

Ja, det er lovende.

Vi rakk 12 km før lunsj, og åtte etter. Formen var ultramegasuperbra, særlig Sliten sin. Hun var rett og slett veldig blid. Mens Blid var ganske sliten.

Dag 3 startet enda mer lovende, vi var på føttene rett etter kl. 09.00. Grunnet Slitens tur i kjelleren for å hente krefter i går (ikke bokstavelig talt), var formen hennes heller laber. Men Blid derimot, han hadde sin aller beste dag.

Oioioi.

Og det er 17 dager igjen til jul.

Ikke?

We wish.

Det er 17 dager igjen til Hauer’n.


Seaways og skiways

Den andre januarhelgen i 2011, altså for ett år siden, trente vi ølmusklene – mens en båt fraktet oss til Skandinavias tredje beste hovedstad (Køben) og tilbake igjen til Skandinavias aller beste hovedstad (Oslo).

Den andre januarhelgen i 2012, altså as we speak, er det skimusklene som trenes – og som frakter oss frem og tilbake i langrennseldoradoet Skeikampen.

Vi liker begge deler.


Sliten og Blid i VG

Her er, omsider, reportasjen vi hadde på trykk i VG i høst. Fra Spantik i Pakistan.

Advarsel: Sterke bilder (ung kvinne i undertøy).

Link til en litt mer lesbar versjon: Spantik


Klarte vi det?

Så var det det der med at vi skulle trene ti ganger før jul, da… Nå er dere spent, tenker jeg!

Prosjektet var altså at Sliten og Blid hadde en slitsom adventskalender. Vi kom på følgende superbe idé 6. desember: De neste 18 dagene skal vi trene 10 ganger.

Hvordan det gikk? Tja. Vi må vel fortelle sannheten. For:

Og sannheten er:

Sliten klarte det! Med en slitsom intervalløkt på tredemølla lille julaften, var oppdraget i boks.

Og Blid, da? Han klarte det neeesten. Det skled ikke ut før lille julaften. Da var han bare nødt til å prioritere gavejakt til Sliten. For å bevare julefreden, som han sa, og det må jo absolutt sies å være en god prioritering.

Og dersom man skal være litt raus, og det skal man jo være at christmas, så kan vel gavejakt godkjennes som en treningsøkt!? Blid sier at han hadde både høy puls, svettet og var fysisk utmattet etterpå. Alle treningsingrediensene på plass, altså.

Så konklusjonen må bli at vi klarte det! Juhu!

Belønningen?

Belønningen var en hyggelig julehelg med fråtsing i godsaker.

Og siden har vi ikke trent en eneste muskel.

Men nå vøtt! Nå ere nytt år og greier. Januar og sånn. Sesongen for de gode forsettene. Det er bare en måned til det første skirennet skal gjennomføres. Treningsplanen satte vi opp for mange uker siden. Den er ikke altfor ambisiøs, for da går det jo ikke. Har trua, har jo klart det de to foregående årene.

Ellers kan det fort ende sånn; at man tror man fortsatt er liten og tynn, men uuuups, det er man visst ikke lenger!


Og det er åtte dager igjen til jul…

Jaså, så vi skulle trene 10 ganger før jul?

Det var jo et hårete mål.

Men, i avdelingen for gode nyheter, trur’ukke vi har trent seks – 6 – ganger allerede?

Og ennå er det åttte dager igjen til jul. Juhu!

Fire treninger og åtte dager igjen til jul. Det må bety gymmen og sofaen/kafeen annenhver dag den neste uken, det.

Det må da gå?

Som motivasjon har vi denne galskapen:

Bildet er tatt en tidlig marsmorgen på Rena. En helt tilfeldig marsmorgen.

Men hittil har det ikke vært bare enkelt å få trent. Allerede denne uken holdt det på å skli ut skikkelig ordentlig, liksom. Mandag kveld ble brukt til julegaveinnkjøp, og tirsdag kveld ble brukt til, tja, gudene vet. Tiden forsvant, i alle fall. Men – onsdag kveld ble det løftet og peset fra 21.30-23.00 på treningssenteret, og i går ettermiddag var det intervallsykling. Hjelpes!

Har det kostet oss noe, bortsett fra svette, blod og tårer – har vi gått glipp av førjulsstemningen?

Tja, vi har da fått med oss alle episodene av «Nissene over skog og hei», dog på nett-tv. Kjøpt nesten alle julepresangene. Jobbet og jobbet. Jobbet litt til. Vært på julebord. Vært ute på livet. Kost mye pels. Kanskje ikke vasket så mye, eller bakt så fryktelig mange slag julekaker. Men man skal da ikke få slag, heller!

Og nå håper vi snøen blir liggende i høyden, så vi kan gjenta forrige helgs nydelige, langsomme skitur!

Men først skal det slappes av. For i dag, i dag har Blid bursdag. Så i dag skal pulsklokken få ligge i fred i skuffen sin. Der ligger den godt.

Dette er et bilde av gaven fra Sliten til Blid for to år siden, da han ble 30. Det var en pulk og verdens beste tur over Finnmarksvidda. (Har dere forresten lest artikkelen vi hadde på trykk i VG forrige søndag? Fra Finnmark! Hvis ikke: Skal blogge PDFer av artikkelen en vakker dag.)

Men, nok om trening og viddekryssing. Nå må vi ha litt julestemning på (en sjelden dag på) hjemmekontoret:


Sliten og Blids slitsomme adventskalender

Både Sliten og Blid har bursdag i disse tider, men omverdenen insisterer på at det er advent det skal handle om for tiden, og da får det vel handle om det, da.

Nei, forresten. Ikke advent. Men adventskalender.

Det skjedde i de dager at Sliten hadde forhåpninger om at Blid skulle diske opp med pakkekalender, men slike dager er forbi for lenge siden. For mange år siden, faktisk.

Blid er ikke så veldig fan av adventskalendere i det hele tatt, egentlig.

Men TRENINGSkalendere, derimot! Det blir han blid av!

Nå har det seg sånn at Sliten har besøkt tredemøllen oftere enn Blid i det siste, likevel er det Blid som insisterte på at team Sliten&Blid skal telle ned til julaften med en TRENINGSkalender.

Gudhjelpeseg.

Men sånn ble det, altså.

Man må jo strekke seg litt.

(Bildet er fra Tanzania-turen vår i 2004.)

Nå er det å offentliggjøre treningsplaner en livsfarlig øvelse. Og særlig livsfarlig er det å offentliggjøre dem i desember. Faren for at det ikke blir HELT slik man hadde tenkt, er ganske stor.

De neste ukene kommer både julebord, julekonserter, førjulsmiddager, gløgg, peis, teppe, Nissene over skog og hei, Buzz Aldrin, te, kaffe, pepperkakebaking, julegaveshopping, jobbing, deadlines, enda flere deadlines og førujulsnikosing til å forsøke å få oss av treningssporet.

Og vi kommer helt sikkert til å spore av. Må bare huske å manøvrere oss inn på sporet igjen.

Planen er at legemene våre skal trenes hele fire ganger i uken frem til jul. Nå er det bare to og en halv uke igjen til julaften, så det blir  vel sånn cirka 10 treninger før jul, det!

10 treninger. Det blir kanskje 15 timer trening.

Akkurat nå er det 428 timer igjen til julen ringes inn.

15 timer trening. 413 timer kos. Det må da være mulig?

Det er det! Så nå tusler vi ned på treningssenteret for litt styrkeøvelser.

Mens de som virkelig trengs å trenes, de ligger her:


Det er faktisk noe som heter «altfor varmt»

Nå er ikke ti varmegrader spesielt kaldt til norsk november å være.

Men det kommer til å bli kaldere. Snart. Helt sant.

Da kan det være greit å tenke på at vi er ganske heldige her oppe i nord.

Heldige?

I over 29 år har ikke Sliten trodd det var noe som het «for varmt».

Men det var før hun tilbragte fem dager i Doha i Qatar i september.

September er ikke engang den varmeste måneden i Qatar. Fytti! Eller fotti, om du vil.

Det var så VARMT! På denne stranden holdt vi ut i 13 minutter. Tretten! Etter en måned i Himalaya! Det va’kke tell å tru!

I byen tok vi taxi overalt. Overalt! Vi som elsker/liker å gå. Her hadde Sliten spasert hele 500 meter, i ultrasakte tempo. Ble både svett og sint og sliten. Nydelig med svettevåt t-skjorte på museumsbesøk.

Men det er få som blir så varmeslitne som Blid. Vanligvis blir han fryktelig sliten av shopping.

Men i Doha var shopping en dyd av nødvendighet. For på kjøpesentre har de noe som heter air condition.

Her tar Blid en pause fra shoppingen. Forsøkte å slikke litt sol. Det var ikke mulig. Selv kameralinsen svettet! Hahahahahahahahahaha!