Vi hadde jo lagt bort skiene

«Jaja, det var den skisesongen», sa Sliten og Blid da de endelig var hjemme fra den herrlege påsketuren.

Det var det ikke.

Detter det ned et tilbud om å reise til Jotunheimen og skrive om det, så detter det ned et tilbud om å reise til Jotunheimen og skrive om det. Da sier ikke vi NEI, for å si det sånn. Vi sier JA!

Derfor ser hjemmekontoret slik ut i dag:

Vårskitur over Smørstabbreen, folkens! Halleluja!

Nå mangler det bare at dette vegvesenet åpner veien noen dager tidligere enn de planlegger. Sånn at vi kommer oss helt frem. Det er en fordel.

Vi følger jo fjellvettreglene, og har derfor forhørt oss med erfarne fjellfolk (om brøyting!). Og erfarne fjellfolk sier at brøytebilen har nådd «2. svingen over Krossbu» allerede. Så da er det bare å ÅPNE VEGEN, kjære vegvesen. You can do it!

Og kanskje, kanskje, kanskje får vi nå oppleve denne vårskituren vi drømte om i påsken. Før påske var det jo 20 pluss i Oslo, og vi trodde ikke det kunne være 16 minus på fjellet. Det kunne det.

Nå er det ni grader i Oslo, og det er meldt grått vær her til helgen. Men på Sognefjellet er det meldt sol i lange baner. SOL! Og tre plussgrader. TRE! PLUSS!

MEN: Siden vi er erfarne fjellfolk, så pakker vi Brynje Arctic, ansiktsmaske og spade. Beredt på stiv kuling, 20 minus og snøstorm.

Holder dere oppdatert på nyeste info om veiåpningen! For dere skal jo reise til Jotunheimen i helgen, sant? Eventuelt kan dere jo sitte hjemme og angre. Tenk bare på når du spiser frokostegget ditt i byen, skyene truer utenfor – og du ser det fantastiske bildet av sol og snø og høye fjell og pudder som vi blogger lørdag morgen.

Over til et familieportrett av den grå familien:

Og så over til hverdagen. Her må det pakkes! Ikke ullundertøy, riktignok. Men skjørt, genser og Converse. Etter å ha tilbragt forrige uke UNDER HAVNIVÅ, altså i Nederland – avanserer vi nå til Gøteborgs 6 m.o.h. for et par dager.

For deretter å nå de ordentlig høye høydene til helgen. Det går oppover, altså!

 

Reklamer

Er vinteren over i Oslo?

Vinteren er tydeligvis ikke over i Nordmarka… Se hvordan det var på Kobberhaughytta idag!

image


Den store pokalguiden

Så var det livets store spørsmål, da dere: Hvor i alle dager skal man gjøre av alle disse Birken-pokalene man har slitt seg gjennom x antall 54-kilometere for?

Vi har syv svar på spørsmålet. Her er pokalforbrukerguiden dere ikke visste dere trengte:

1. I mål: Endelig et fornuftig sted å ha kaffemåleskjeene!

2. Usminket sannhet: Sliten gikk fortere enn Blid i årets Birken. Nytter ikke å sminke bort det.

3. Pirk: Litt morsommere for tannpirkerne å være i en pokal enn i esken sin. Antar vi.

4. Lystig minne: Perfekte til telys. Laget på mål, faktisk – passer akkurat!

5. Pennevenn: Merket i Birken er definitivt noe å skrive hjem om.

6. To tannbørster tett i tett: Romantisk, men mulig kjærleikspokalen ruster etter hvert.

7. Hypersunn godteskål: Aldri plass til flere kalorier enn man brukte på å oppnå pokalen.

Hva bruker du pokalene dine til? Eggeglass? Shotglass? Fortell oss!


Ha respekt for sterk kuling og dra hjem i tide

Utsikten vi har akkurat nå?

Jo, furutrær, fjord og fjære.

Har vi gått så langt på ski i påsken, at vi har nådd helt frem til fjord og fjære? Fikk vi plutselig vindstille vær, sol og superføre? Snødde det så mye, at det ble mulig å gå på ski lavere enn 1000 m.o.h.? BLE PLUTSELIG SKARVHEIMEN FLAT?

Nei.

Vi dro hjem.

Selv om life tidvis was good.

Så var det tidvis ikke så good, også.

Manglende snø, altfor hard snø, altfor høye fjell, altfor dype daler, altfor mange minusgrader, altfor mange sekundmeter vind og altfor lei av Real Turmat gjorde sitt til at syv dager på ski og seks netter i telt var nok.

Som oftest var det nemlig sånn:

Ja, pluss en oppoverbakke på et par kilometer og 400 høydemeter i sikte, da.

Og selv om vi elsker å være på tur, er livet på tur også ganske slitsomt. Det er liksom alltid noe å gjøre! Er det ikke snøsmelting, så er det matlaging, opppumping av liggeunderlag (!), soving, pakking, orging, dobesøk, ikke dobesøk akkurat nå forresten for nå kommer det noen skiløpere, oppsetting av telt, nedpakking av telt og oppvarming av fryst rømme. For ikke å snakke om den annenhverdaglige tannpussen, da.

Vi nådde altså aldri familiehytta vi hadde planer om å nå. Vi nådde ikke Finse engang, som ble målet vi satte oss underveis.

Vi nådde Storstølen, ved Raggsteindalen. Det er utrolig langt unna det målet vi egentlig hadde satt oss. Meldinger om sinnssykt dårlig vær og litt usikkerhet om Strandavatnet egentlig hadde tykk nok is til å holde oss, førte til at vi kastet inn det håndkleet vi selvfølgelig ikke hadde med oss. Vi er da gramjegere.

Dessuten har vi opplevd/overlevd sinnssykt dårlig vær på etappen Raggsteindalen-Finse tidligere. Og som de ekte fjellfolkene vi er, så har vi respekt for både vær, værmelding – og vet å vende i tide.

Vi vet ikke hvor mange kilometer vi gikk engang. Vi vet bare at det ikke er 250.

Men samma det, det handler jo ikke om antall kilometer man går. Det hainnle om å leve. Eller å overleve, da.

Dessuten nådde vi en familiehytte til slutt. En annen, en. På null m.o.h. Ved hjelp av buss, tog, taxi og bil. Fint, det også.


Tohundreogfemtikilometer

Se det, ja! 250 km nå, og ikke 54.

Birken er heldigvis overstått for i år, så da er det på tide å kooooooose seg litt.

Hvordan vi koooser oss? Vi går 25 mil på ski.

Så da ser stua slik ut da, på en sommerlig onsdagskveld før påske:

Vi dropper altså atter en gang bypåske, Converse, utepils og parkgrilling til fordel for pulk, ski, telt, snø og kulde. Som vanlig!

Men vi drar selvsagt ikke på tur uten at vi er 100% sikre på mediedekning. Det går ikke an. Denne gangen er turen allerede solgt, og det krever litt ekstra forberedelser i forkant:

Hvor vi skal gå? Tyinkrysset – Sulebu – Breistølen – Bjordalsbu – Iungsdalshytta – Raggsteindalen – Haugastøl – Tuva – Hakksesetstølen – Ranten – Haglebu – Hytta.

Men egentlig er det 101% sikkert at dette IKKE blir ruten. Fordi det ikke er snø. Så da går vi helt til det ikke går lenger. Enkelt og greit! Glad påsk da, dere!


Sliten og Blid i UTE!

Spørsmål: Hvor fantastisk er ikke dette bildet?

Svar: Det er megasuperduperfantastisk!

Og enda mer megasuperduperfantastisk er det at det er selveste Blid som har knipset det.

Bildet er natürlich fra Pakistan-turen vår i august i fjor. Åhhh, FJELL!

Dere så kanskje reportasjen vi skrev om Spantik-turen i VG i høst?

Uansett: Nå er en mye fyldigere rapport på trykk i månedens UTE. Både om turen – og om hvordan man blogger så mange mil unna nærmeste stikkontakt og Telenor-mast.

I salg frem til mai, så du trenger ikke å løpe og kjøpe. Bare gå.

Sånn ser det ut:

Heia Himalaya!

Men det er fint i Tromsø også, ser det ut til. Får se å komme oss dit snart!


Hvorfor jeg aldri mer skal gå Birken

Da var Birken over for i år! Gudhjelpesegogheldigvisogtakkogprisfordet.

Det gikk bra for Sliten, og litt mindre bra for Blid. Sliten tok merket, og gikk til og med raskere enn Blid. Oups.

I forkant av rennet gikk det mange rykter om magebakterier i Sliten&Blid-leiren. Var de sanne? Til det har Blid følgende kommentar:

– Det var noe rusk i maskineriet, ja. Kroppen spilte ikke på lag i dag. Jeg kan ikke skylde på smøreteamet.

Sa han. Han kunne i alle fall ikke skylde på utsikten fra campinghytta ved Rena:

20120320-133426.jpg;

Sliten hadde ikke helt dagen hun, heller. Men hun skal spare dere for den aller verste, surmagede, sutrete klagingen.

Nei forresten, det skal hun ikke.

Her er åtte årsaker til at Sliten ALDRI mer skal gå Birken:

1. God skiteknikk har lite eller ingenting å si når man enten går i kø eller det ikke finnes spor å plassere skiene i.

2. Nye klisterski med Cera-pulver, høyfluor-klister (!) og riktig rillemønster til tross; ALLE sklir forbi Sliten i ALLE nedoverbakker. Tusenvis av folk bare glir forbi. Finnes det noe mer demotiverende?

3. Flytter de samme folka seg når Sliten vil forbi dem i oppoverbakkene? Håhneida. Hun er i bedre form enn dem, nemlig. Men det nekter de å tro.

4. Birken er et stakerenn. Faktisk. Slitens stakemuskler er beskjedne.

5. Når man endelig kan hvile i nedoverbakkene, kan man ikke det likevel. Fordi det ligger så mye søppel i sporene at man hele tiden må løfte den ene eller den andre skien.

6. Kramper i armer og lår slår alltid inn i den siste motbakken før Midtfjellet. Rett før det skal stakes/gås dobbelttak med fraspark i en sinnssyk fart til Sjusjøen. Slår visst aldri feil.

7. Folk snakker om dette såkalte «raske føret». Det er bare det at når klisterlaget under skiene er for tynt, så betyr raskt føre at det går veldig raskt BAKOVER. Altså mot Rena. Og det er feil vei, mål er i Lillehammer.

8. Det er ikke plass til flere pokaler hjemme.

Så: Hvis du har lurt litt på å gå Birken, så bør du nå være overbevist om at du ikke må finne på å gjøre det.

Bare se på bildet under. Sånn ser det ut noen minutter før start for pulje 12.

Ser det morsomt ut?

Nei, det gjør ikke det vøtt.

20120320-133451.jpg

MEN.

Omtrent 17 minutter etter målgang, skjer det noe mystisk i Slitens hode. Hun begynner å glemme smertene. Fortrenge krampene. Kvalmen avtar. Anstrengelseshosten også. Snart skal hun hente pokalen sin i Håkons hall. Sette seg på bussen til Rena. Drikke Cola, tenk. Spise burger. Gumle smågodt. Sove i elleve timer. Senke seg ned i et boblebad dagen derpå. Spise enda mer burger. Og drikke en øl. Ta imot hyllestene. Klappe seg selv på skulderen.

Og enda noen dager senere skal det ramle en rar drøm ned i hennes hode. En drøm om rulleski.

Rulleski.

Det er point of no return. Herfra er det ingen vei tilbake.

Det blir sommer, sol og … rulleski.

20120320-133554.jpg

Og kanskje Birken for femte gang i 2013?

Psst. Heng med videre på livetliksom.com, og du får svaret på det du alltid har lurt på:

Hva i alle dager skal man gjøre med alle disse Birken-pokalene man får?