Damaskus days
Innsendt: 20 november, 2011 Arkivert under: på tur | Tags: Damaskus, ferie, opprør, Syria 2 kommentarerFor ganske nøyaktig ett år og én måned siden satt jeg på denne fortauskafeen i Damaskus og supet kaffe.
Det gjorde damaskuanerne også. Slappet av og drakk kaffe. Og røyket vannpipe, selvfølgelig.
For ganske nøyaktig ett år og én måned siden krysset jeg denne gaten flere ganger daglig. Etter å ha kikket til høyre og venstre. Og høyre og venstre igjen.
Det gjorde damaskuanerne også. Men de var mye tøffere. De løp sikk-sakk mellom bilene.
For ganske nøyaktig ett år og én måned siden jobbet denne mannen i en av de mange slakteriene i souqen i gamlebyen.
Lurer på hva han gjør i dag. Har han fortsatt jobb? Lever han?
For ganske nøyaktig ett år og én måned siden kunne jeg nyte verdens beste juice på en av de superbe restaurantene i Damaskus.
Det kan jeg ikke lenger. Siden mai har UD frarådet alle reiser til Syria.
Det går jo fint, det. Vi nordmenn kan reise andre steder. (Selv om det er synd, Syria-ferie = gull. Jeg sier som Travel Channels Ian Wright sa det i et reiseprogram: – Syria er et fantastisk land. Jeg elsker det.)
Men for syrerne er det ikke snakk om hvor de skal dra på ferie. For syrerne er det alvor.
Hver dag blir et titalls av deres landsmenn drept. Siden opprøret mot det syriske regimet startet i mars i år, skal flere enn 3500 sivile blitt drept, melder Al Jazeera (tall fra FN). Nå frykter man at det utvikler seg til borgerkrig, siden stadig flere avhoppere fra hæren tar til våpnene mot president Bashar al-Assad.
Og her var altså Sliten og Blid på ferie for litt over ett år siden. Veldig rart å tenke på!
Lurer sånn på hvordan det går med han fine mannen som vi spurte om veien i byen Aleppo, helt nord i Syria. Vi fikk ikke lov til å finne veien selv, han gikk sammen med oss helt til målet.
Lurer på hvordan det går med disse skolebarna. Skoleveien deres er ikke like trygg lenger. Før var syrernes råkjøring den største sikkerhetstrusselen. Nå skytes det.
Lurer på hvordan det går med mannen som driver sjappa på bildet under. Som spurte om han kunne få bildet vi tok av katten hans tilsendt på e-post. Noe vi aldri fikk gjort. Skal gjøre det nå.
For ganske nøyaktig ett år og én måned siden sov denne katten fredelig på et gatehjørne i turiststrøket i Damaskus. Den våknet ikke engang av den høye bønnesangen fra moskeen i nærheten.
Men det er ikke bønnesangen som er lyden av Damaskus nå om dagen.
Regner med at pus sover litt dårligere enn før.
En MERKElig opplysning
Innsendt: 11 november, 2011 Arkivert under: fysisk fostring, smale ski | Tags: birken, Dagens Næringsliv, langrenn, spisse formen, treningstips Legg igjen en kommentarI går trykket Dagens Næringsliv en artikkel om hvordan man skal spisse langrennsformen de neste 8 ukene.
Sliten og Blid, som de ivrige Birken-merkejegerne de er, i alle fall Blid, som ikke har tatt merket ennå, i motsetning til Sliten, som har hele to merker, tenk, og som starter hver eneste dag med å drikke en slurk melk av hver av de pittesmå pokalene, neida, joda, neida, kastet seg ivrig over artikkelen. Sjølsagt.
Men hva finner vi?
Jeg siterer: «Landslagssjef Trond Nystad mener fire økter i uken er mer enn nok for mosjonister som ønsker å klare merket i Birken.»
Dette er jo bare tull. Har har vi ligget på latsiden helt siden 14-tiden lørdag 19. mars 2011, da Sliten og Blid befant seg på en svetteluktende mannfolkbuss tilbake til Rena igjen.
Ok, da. Vi har tråkket litt oppi marka i sommer. Og Blid har syklet litt. Og klatret et lite fjell.
Men ellers har vi stort sett jobbet. Og levd livet:
Så det handler altså ikke om å spisse formen. Det handler om å finne den.
I dag er det nøyaktig 127 dager igjen til det store rennet går av stabelen.
Vi tror det er på tide å begynne å trene.
PS. Sliten synes tittelen på dette innlegget er fantastisk. Lider muligens av ettervirkninger av jobb i tabloidpressen.
En helt topp bloggpost
Innsendt: 8 november, 2011 Arkivert under: tynn luft | Tags: ekspedisjon, høye fjell, Himalaya, Karakoram, Pakistan, Spantik 2 kommentarerSliten og Blid var faktisk på toppen av Spantik (7027 moh) i august. Dere har bare ikke fått se det ennå.
Her er beviset, endelig, med obligatorisk topp-positur:
Det går ikke an å beskrive hvordan det føltes. For det husker jeg ikke. Men jeg antar at jeg var ganske sliten. Og ganske blid. Ganske kvalm. Og veldig lettet.
Dette bildet er tatt på vei mot høydecamp 2. Eller høydecamp 3. Jeg aner ikke. Det er uansett ikke fra toppnatten, for da gikk vi uten tau.
Men bildet får duge som illustrasjon på toppnatten, likevel. Det var jo snø og mørkt, da også. Det er litt mangel på bilder fra den toppnatten, nemlig. For Blid var faktisk litt sur. Og Sliten var i sitt vante høydehumør: Sliten og sur.
Sliten på vei ned igjen. Ganske sliten. Og ganske blid, egentlig! Snart skal jeg også bli sulten, noe jeg ikke har vært på 60 timer.
(Oppkast-sarte sjeler: Ikke les videre!)
Sliten spydde bare én gang på vei mot toppen denne morgenen. I mørket. Alene. Helt i starten. Jeg var allerede nest bakerst i gruppen. Hadde mistet resten av gjengen av syne. Hadde akkurat klart å trøkke nedpå en halv stripe Kvikk Lunsj og to slurker vann. Trodde det skulle gå bedre fra nå. Det gjorde det ikke.
Men så spyr jeg, plutselig. Og da går kvalmen over. Jeg heller nedpå mer vann. Tar ett skritt. Tar det neste også. Hører på stillheten. Ser Blid vente langt der fremme. Tar enda ett skritt. Det begynner såvidt å lysne. Skrur av hodelykten. Snur meg. Og ser dette:
Da tar man noen skritt til.
Helt til man kommer hit. Her er det omtrent halvannen time igjen til toppen. Og her fryser man. Ikke sånn «å nei, det er 20 minus og ti minutter til bussen kommer»-frysing. Men sånn «nå mister jeg faktisk én eller flere kroppsdeler»-frysing.
Han til venstre er Tim, guiden vår. Tim er kald. På føttene. Så kald at han må ta dem ut av dobbeltstøvlene og det doble laget med ullsokker, sånn at høydeguide Taqui får varmet dem i armhulen sin. Brrr.
Lite ante vi om at vi skulle svette oss i hjel på vei ned igjen. Kjenn litt på følelsen: Så kvalm at du ikke orker å drikke, fordi du bare spyr det opp igjen om to strakser. Men så tørst at du ikke klarer å la være.
Til slutt: Et nydelig bilde av fantastiske Philip. Som, etter å ha fryst seg fra sans og samling halvannen time fra målet (han ristet av gråt), til slutt kom seg på toppen. Som sistemann – og helt alene. For en bragd! Vi bøyer oss i snøen.
Ok, nok Pakistan-bonanza for en stund! Eller vent, dere har jo fortsatt ikke sett bildene fra Karakoram Highway. Eller blinkskuddet vårt fra bin Ladens Abbottabad! Heng med!
Og fortell oss gjerne hvilket fjell du skal klatre neste sommer. Hørte vi Spantik? Hæ?
Autostrada á la Pakistan
Innsendt: 3 november, 2011 Arkivert under: tynn luft | Tags: Arandu, Himalaya, Karakoram, Pakistan, Skardu, Spantik Legg igjen en kommentarVi har ikke de beste veiene i Norge, vi har ikke det.
Men etter å ha vært i Pakistan klager jeg aldri mer på norsk veistandard.
Slik satt vi i nesten seks timer:
Oi, var det sånn det så ut?
Innsendt: 30 oktober, 2011 Arkivert under: tynn luft | Tags: Broad Peak, ekspedisjon, Gasherbrum, høye fjell, Himalaya, K2, Karakoram, Pakistan, Spantik Legg igjen en kommentarSliten og Blid har virkelig fått vist seg frem over fire sider i dagens VG. Men ingenting er som å oppleve turen på egen hånd.
Så værsågod, velkommen til høydecamp 3 på Spantik – 6200 smertefulle metere over havet:
Finse i bilder
Innsendt: 16 oktober, 2011 Arkivert under: på tur | Tags: Finse, Fjellitteratur, Hardangervidda 2 kommentarer
Alle foto: Marius Slagsvold
Dakar neste!
Innsendt: 5 oktober, 2011 Arkivert under: fysisk fostring, melkefri mat, på tur, tykke katter | Tags: Dakar, jogging, løping, Nordmarka, rolig langkjøring, trening Legg igjen en kommentar
Neida, vi skal ikke til Dakar.
Vi skal faktisk ingensteder!
Bortsett fra til marka.
Og går var vi der, i Oslos bakgård.
Etter langtomaltforlenge kom vi frem til Ullevålseter.
Hundre millioner kroner til den som gjetter hvorfor det står skilt til Dakar på Ullevålseter!
(Blid vant pengene.)
Det var fryktelig gøy i marka! Vi møtte for eksempel en hest.
Og så tok vi dette fryktelig artige bildet, der vi begge to har fått ekstra hårvekst. Klassisk!
Og så var vi hjemme igjen. Der var det noen som slappet av etter en hard arbeidsdag.
Blid dusjet. Og lagde mat. Og stilte villig opp til fotografering.
Dette er Blids favorittmat. Han vil for alltid få ha maten sin i fred, da dette ikke er Slitens favorittmat.
Og: En vakker dag kommer det bilder fra toppen av Spantik på denne bloggen. En vakker dag!
Mmmmmelkefri kakao
Innsendt: 28 september, 2011 Arkivert under: melkefri mat, tykke katter | Tags: kakao, sjokolade, soyakrem, uten melk Legg igjen en kommentarDet er jo egentlig ingen kunst å lage kakao uten melk.
Men hva med varm sjokolade uten melk?
Hmmm, det er kanskje ingen kunst, det heller.
Men vi har uansett aldri gjort det før. Selv ikke etter ni år som sjokoladoman+melkeallergiker-par.
Derfor, i går kveld, lagde vi det!
Dette trenger du:
Odense mørk kakaosjokolade. Vi brukte halvparten til oss to, altså 100 gram. Og en katt.
Du trenger ikke katt å ha katt oppi kakaoen, men det er alltid hyggelig med katt som kakaoselskap.
Smelt sjokoladen. Bland med 4-5 dl vann. Og pitlit sukker, eller melis. Ikke for mye da, sjokoladen er ganske søt.
Vi har forresten prøvd å lage varm sjokolade en gang før, med havremelk. Det var ikke noe godt. Så ikke gjør det!
Mens kakaoen koker, kan du helle soyakrem på boks inn i munnen på melkeallergikeren, som antakelig ikke er bortskjemt med slikt. Nam, sa han.
Sørg for at det er litt krem igjen, så du får krem i sjokoladen også.
Bruk en kopp du liker. For eksempel koppen du kjøpte i Libanon i fjor.
Drikk. Nytes gjerne til en episode av DVD-serien In Treatment.
NBNB: Melketålere bør holde seg unna soyakremen. Not good! Men ikke si det til melkeallergikeren.
Tid for oppvask!
Innsendt: 25 september, 2011 Arkivert under: tynn luft | Tags: bakterier, ekspedisjon, Himalaya, Pakistan, Spantik Legg igjen en kommentarDet er snart tre uker siden vi kom hjem fra The Himalayas, og snaaart er alt ekspedutstyret vasket og ryddet bort. Snart!
I dag har Sliten for eksempel tatt oppvasken. Greit å få Zalo-ifisert tannbørstene og vasket bort støvet fra shades’a, føler vi.
Og her om dagen var vi på tusletur til en venninne, en venninne med stor fryser (!). I bagen har Blid absolutt alle klærne våre som var med til Spantik. Død over alle eventuelle blindpassasjerer som trodde de skulle få et nytt og bedre liv i Norge – skumle dyr får ikke oppholdstillatelse hos oss!
De ble nok overrasket over at det ikke bare er kaldt i Norge, det er 22 minusgrader 24/7 tenk! Enjoy!
Elvelangs!
Innsendt: 23 september, 2011 Arkivert under: ...livet! | Tags: Akerselva, Elvelangs Legg igjen en kommentarSkal vi ikke bli med på Elvelangs*? lurte Sliten tidligere denne uken.
Responsen fra Blid uteble.
Og uken gikk.
Torsdag kom, både Blid og Sliten var mer slitne enn blide, ekspedutstyret lå fortsatt jevnt spredd utover hele leiligheten, Blid skulle reise bort hele helgen, og ja, Elvelangs-lysten var lav.
Men så skjedde det heldige at Blid måtte levere sykkelen sin for rep, og det på Storo innen kl. 19. Intet er bedre for Sliten og Blid enn en tidsfrist. Så da gikk de til Storo, leverte sykkelen, shoppet den magiske, ikke-like-nye-lenger Apple-musen, en billader til mobilen, en håndholdt støvsuger (et nytt våpen i krigen mot pels), en krukke honning og 5 kilo light-mat til pelsdyrene (sitat dyrebutikk-ansatt: «Vi har fått tilbakemeldinger om katter som har gått ned FLERE kilo etter å ha begynt med dette foret», yeah right).
Og da den uhyre spennende shoppingen var over, hva var vel mer naturlig enn å gå hjem igjen LANGS Akerselva? Hæ?
Nei, ingenting var mer naturlig enn det! Så da gjorde vi det. Og det gjorde resten av Oslo også, virket det som. Og så finfint det var! Overraskende mye artig! Bare se her (sårri dårlig bildekvalitet, hadde bare med iPhone):
En tøyturner i Nydalen.
En skrekkutstilling av en barnehage ved Bjølsen. Ser du Blid?
Skyggeteater ved Bjølsen.
En drage-drage!
Off, dette så kanskje ikke så fristende ut! Men det var veldig fint, altså. Med kald høstluft, masse folk og fine fakler. Alt man ikke ser på bildene, egentlig :]
Og attpåtil så vi også en piano/klokke-spiller, et kor, et fakirshow og en opplesning. Det fine med det hele er at man bare kan gå når det blir kjedelig, fordi konseptet jo nettopp er at man skal gå. Hurra!
Til slutt gikk vi hjem. For Blid hadde naturligvis kalde hender. Så da lagde vi kakao med sånn sjokkis uten melk, sukker og havremelk. Det ble ikke godt!
*Elvelangs er ett av Oslos aller største kulturarrangementer (!!!). Konseptet er enkelt: Lysene langs Akerselva slukkes, det blir satt opp fakler langs hele elven og på hvert et hjørne/torg vises det noe kultur. Kul tur, altså.
Bildebonanza fra Pakistan – del 2
Innsendt: 21 september, 2011 Arkivert under: tynn luft | Tags: ekspedisjon, Himalaya, Karakoram, Pakistan, Spantik Legg igjen en kommentardagene går, vi forsøker å leve et hverdagslig liv, jobbe og trene og sånn.
men siden det er ganske så boooring, så brukte vi onsdagskvelden til å drømme oss bort i pakistan. igjen.
herrejemini, her er vi høyt. se da – det er ikke en sky på himmelen. og det var så varmt!
høydeguidene våre, taqui og mahdi, var verdens beste! tim, den australske guiden vår, til høyre.
åhhh, fantastiske basecamp (4500 m.o.h. omtrent). se på månen, a!
dette er fra samme kveld i base camp. hvilket telt lyser fortsatt (hvem har ennå ikke lagt seg)? svar: Sliten (& Blid).
Blid ser ikke så blid ut her, men det er han, altså! vi er tross alt på 5200 meter OVER havet, i den første høydecampen. Sliten er ganske sliten, ganske kvalm, kvalm ja, spykvalm ja, uææææh.
uhhhh! sånn går man fra camp 1 til camp 2. det var så skummelt! ganske så cirka 1000 meter rett ned på hver side, det ser bare ikke sånn ut på bildet. nei fysj! og her gikk vi ikke bare én gang, neida, man må jo ned igjen også. og opp igjen. og ned igjen. gikk alltid i taulag, da. Blid først og britisk philip sist. sistnevntes oppgave: hoppe til den motsatte siden av den siden en av oss eventuelt måtte falle… oh joy!
herreminjemini, dette bildet taler jo for seg selv. ser det slitsomt, varmt og grusomt ut, eller ser det lekende lett ut?
jadamensann. her har Sliten til og med kastet alle trygghetsprinsipper på båten og kastet hjelmen. SÅ varmt var det!
se flere bilder her fra tidligere bloggpost (bildebonanza fra pakistan – del 1 av mange)
Fjelltur, liksom!
Innsendt: 18 september, 2011 Arkivert under: fysisk fostring, på tur | Tags: dårlig vær, Eggedal Legg igjen en kommentarFint vær, liksom!
Fjellet, baby!
Innsendt: 16 september, 2011 Arkivert under: fysisk fostring, på tur | Tags: Eggedal, Gråfjell, hyttetur Legg igjen en kommentarEtter en måned i Himalaya har vi selvsagt ikke fått nok av fjell. Vi vil ha mer, mer, mer!
Så da drar vi på fjellet i helgen, vi. Men det er luksusvarianten denne gangen, da. Vi skal på hytta, rett og slett. Sove i en seng. Gå på innedo. Få mat av medbragt kokk. Se på tv. Kanskje til og med tvitre. Eller kanskje ikke. Sove, det skal vi i alle fall.
Og kanskje, kanskje, kanskje skal vi gå på denne toppen:
Eller kanskje ikke. Den er jo lavere enn 7027 moh.
Men utsikten er fin, da:
God hælj!
En rotete bloggpost
Innsendt: 14 september, 2011 Arkivert under: ...livet!, fysisk fostring, på tur | Tags: ekspedisjon, Nordmarka, Oslove, Pakistan, sykkel, trening 1 kommentarDet er nok rosablogger her i verden. Nok bilder av perfekte hjem. Derfor tar vi på oss ansvaret for å vise verden hvordan livet egentlig er. Liksom.
For iblant, eller ganske ofte, er livet skikkelig ordentlig travelt. Fordi vi jobber, tenk. Og trener fortenk! Og gjør megagøyale ting. Og koser kattene. Og da lider hjemmet. Veldig.
Sånn ser for eksempel badet vårt ut just nuh:
Vi rakk altså ikke å rydde. Ikke i dag, heller. MEN: Vi rakk å ha det gøy (= sykkeltur i Nordmarka i verdens beste september-Oslo). Bare sjå her, SÅ fint hadde vi det. Hurra for rot!
Bildebonanza fra pakistan – del 1 av mange
Innsendt: 12 september, 2011 Arkivert under: tynn luft | Tags: ekspedisjon, Himalaya, Karakoram, Pakistan, Spantik 1 kommentarmed alle potene trygt plassert i verdens beste by, oslo, igjen – så er det på tide å poste noen bilder fra eventyret vi har vært på den siste måneden!
det kommer flere bilder i løpet av uken. antakelig. vi kan jo ikke bare blogge og klatre fjell, men må tidvis jobbe litt også. dessverre.
men her er i alle fall en sniktitt fra turens aller første dager:
Etter omtrent 32 timer på reise + pakking hele siste natten, måtte vi sove litt da vi kom til Skardu!
Hverdagsliv i Skardu - en by oppe i Pakistan-fjellene og siste sivilisasjon for de fleste ekspedisjoner. Ser du en kvinne?
Det tok 5-6 timer å kjøre fra Skardu til Arandu - landsbyen vi startet å gå fra. Ser du veien?
Telenor har malt Pakistan blått og hvitt. Pent? Vel.
Det er ikke så fryktelig langt fra Skardu til Arandu. Men veiene er ikke så fryktelig bra. Så da tar det litt fryktelig lang tid.
Og her kjører vi "the scary part". Mmmm.
Og noen ganger var det ikke vei. Men elv. Det er jo alltid interessant.
Til slutt kom vi frem til turens første "campingplass". Fin? Fin!
Og der var kjøkkenet oppe allerede. Og snart skulle vi gyve løs på den første av 25 netter i telt.
Stilling ledig! Bær 25 kilo i tre dager for en europeer, tjen nesten ingenting! Vi kan garantere at det IKKE blir jobb til alle som møter opp.
Vi er ordentlig i gang med ekspedisjonen, juhu! Her fra aller, aller siste sivilisasjon før forlattheten setter inn.
Og der fikk vi et glass jukse-cola. Det var usannsynlig godt.
Blid er på ekspedisjon, så da er Blid blid da vettu. Det hvite monsteret i bakgrunnen er Spantik - vårt kjære fjell.
Og når man kommer frem til campen og livet er slik som dette, blir også Sliten ganske blid.
Da vi hadde kommet frem til campen den første dagen, etter å ha gått i 4-5 timer, hadde ikke Blid fått nok høyde (vi var nå på 3600 meter omtrent), så han klatret opp på nærmeste topp. Og tok bilde.
Har du sett!? For en nydelig sak! Dette er altså R.G. (Roasted Goat), vær kjære turkamerat på veien inn til basecamp - og vår enda kjærere middagsmat på resten av ekspedisjonen.
Vi tåler et bilde til av R.G.! Pene geita! Han smaker best med litt chilisaus til, forresten.
Dette er et bilde av naturen vi så hver eneste dag, ja, i alle fall de tre første dagene. Det i midten er en isbre, dekket av grus og sand. Og sånn er det.
Og dette er et bilde av kjøkkenteltet i mørket. Og noen stjerner. Natta!
livetliksom 